Zombiejakten

ZombiejaktenDen eneste måten å drepe en zombie på er å ødelegge hjernen dens. Det er først da den slutter å jakte.

Martin visste alt om dette. Han huket seg ned bak det som en gang hadde vært en Toyota stasjonsvogn, men som nå var et rustent, utbrent vrak. Ved siden av ham ladet Marit geværet sitt. Smekket et nytt magasin på plass med et knapt hørbart klikk.

Martin hevet geværet og kikket gjennom siktet. Problemet med zombien som angrep dem var at den beveget seg for fort. Han fikk bare små glimt av den bak de sammenraste husveggene.

Plutselig oppdaget Martin at zombien hadde fått selskap. Uten et ord pekte han de tre skikkelsene ut for Marit. Hun var hans aller beste venn og de hadde kjent hverandre siden barnehagen. Hun visste alltid straks hva som måtte gjøres. Marit hadde et av de proffe geværene med kuler som eksploderte når de traff. Nå sendte hun av gårde noen korte salver. Treffsikkert drepte hun den bakerste av zombiene.

Plutselig kom det nye forsterkninger med de ekle beistene. Marit så på Martin og ristet på hodet. Hun signaliserte at de måtte trekke seg bakover. Det var umulig å holde stillingen. Hvis de oppholdt seg for lenge på ett sted risikerte de å bli omringet.

De snudde ryggen til angriperne og kravlet langs asfalten mot husfasaden bak dem. De smatt inn gjennom en støvete døråpning som førte inn i et mørkt rom. Det hadde vært en matbutikk. Hyllene var nesten tomme. Det lå noen knuste hermetikkbokser og mugne poser med mel og sukker på gulvet. Martin låste utgangsdøra. De listet seg innover i lokalet. Mot døra til bakrommet.

Før Martin rakk å gå inn, stoppet Marit ham. Hun pekte mot rommet foran dem. Det var halvmørkt der inne. Hun rynket øyenbrynene. Martin visste hva hun mente. De trakk hver sin revolver, telte lydløst til tre, lente seg framover og skjøt rundt hvert sitt hjørne.

Zombien, som hadde gjemt seg der, styrtet mot dem, selv om Marit hadde truffet den i magen. Marit og Martin nølte ikke. De fyrte av på kloss hold.

Som det perfekte teamet de var gikk de ned på kne for å utgjøre en mindre blink. Sveipet med revolverløpene over hele rommet. Klar for å skyte neste angriper.

Rommet var tomt. De pustet lettet ut. I det samme lød det et brak bak dem. Zombiene, som hadde forfulgt dem den siste halve timen, brøt ned døra og kom gjennom den med utstrakte hender. Den forreste av dem manglet underkjeven og en brun og råtten tunge smekket mot det som var igjen av fortennene.

Både Marit og Martien skjøt og den forreste zombien ble trampet ned av jaktkameratene sine som presset seg framover. De kom mot de to tolvåringene med døde øyne og lepper som vred seg i forventning om ferskt kjøtt. Marit og Martin trakk seg bakover og skjøt til magasinene var tomme og våpnene klikket.

«Vi må vekk herfra!» ropte Marit.

«Ok,» svarte Martin og ledet vei inn i bakrommet.

Sammen forsøkte de å skyve igjen den tunge metalldøra som skilte butikken fra bakrommet. Men zombiene la tyngden sin mot døra på den andre siden og presset imot. En arm som bare var knokler og sener, ålte seg inn gjennom sprekken mellom døra og karmen og grep etter Martin.

«Vi klarer ikke å holde dem igjen!» sa Marit. «Hva med å rømme den veien?» Hun pekte på trappa i den andre enden av lokalet. Martin nikket og på avtalt signal styrtet de mot den. De rakk bare å komme halvveis opp trinnene før en zombie ovenfra kastet seg mot dem. Martin skjøt på refleks og traff. De hoppet over liket av den levende døde og fortsatte videre oppover. Fra taket av huset så de målet sitt. Det var bare hundre meter til den tjukke muren som omga zombiebyen. De levende befant seg på utsiden. Marit og Martin måtte fram til muren og komme seg over den for å bli reddet.

De hadde to valg. Det første alternativet var å fortsette over takene og dermed unngå de zombiene som befant seg på gata. Risikoen her oppe var at du kunne støte på levende døde som hadde gjemt seg bak skorsteiner eller inni trappehus. Alternativ to var å forlate taket og klatre ned på bakken. Men da måtte de finne riktig vei gjennom labyrinten av krokete gater. De kunne bli angrepet da også. Men zombier på gateplanet gjemte seg sjelden. I stedet var det flere av dem og de angrep i flokk.

Martin sjekket hvor mye ammunisjon de hadde igjen. «Vi skulle ha spart på kulene,» sa han dystert.

«Kanskje du burde ha siktet bedre i stedet for bare å fyre i vei,» sa Marit og himlet med øynene da hun også oppdaget hvor lite ammo det var igjen. I det samme hørte de forfølgerne brøle mens de kavet opp trappene. Zombier sugde når det gjaldt å gå i trapper. Det var for tungt for dem å løfte beina. Mange av dem manglet jo musklene i legger og lår.

Marit og Martin hadde bare sekunder på seg til å gjøre et valg. Enten hoppe over til neste tak. Eller fire seg ned takrenna til gateplan.

«Vi må ned, så klart,» slo Marit fast.

«Nei, det er mye bedre å hoppe over til taket på den andre siden,» svarte Martin og klarte ikke å skjule at han ble litt irritert av at hun alltid skulle bestemme.

Marit bare ristet tvert på hodet og gikk bort hjørnet av taket. Der hvor takrenna var. Zombiene hadde nesten klart å komme opp alle trappene.

I stedet for å følge etter henne, tok Martin sats og hoppet. Han landet akkurat på kanten av taket på den andre siden av gata. I et par svimlende sekunder trodde han at han ville falle bakover. Da ville han dundre hodet i asfalten flere meter under seg. Og da ville alt være over. Selv tøffe Marit ville ikke klare å redde ham da.

Han klarte å redde seg inn på taket. Snudde seg og gliste mot Marit som sto igjen der han hadde forlatt henne. Hun var skikkelig forbanna. Men da tre zombier kom krypende ut av døra bak henne, tok hun også sats og hoppet over til Martin.

Leppene hennes formet ordene «Tulling!».

Men grunnen til at Martin valgte taket var at han hadde oppdaget den store, grønne kassen. Marit hadde sikkert ikke lagt merke til den siden den sto i skyggen av ei pipe. Men Martin skjønte at det var en av de militære kassene som inneholdt våpen, eller ammunisjon. De hadde god bruk for begge deler. Han pekte på kassa og Marit trakk på skuldrene. Og gjorde den samme sirkelbevegelsen mot tinningen en gang til. Hun hadde rett. Det var ingen garanti at de inneholdt noe som helst nyttig. Noen kunne ha vært der før dem og tømt den.

Zombiene gjorde noen forsøk på å komme seg over glippen mellom hustakene. Men de var enda mer håpløse til å hoppe enn de var til å gå i trapper. Alle sammen datt i bakken. Uten at det gjorde dem noe. De ble liggende på gata og brøle opp til dem.

Martin løp fram til neste tak. Han hoppet lett opp den meteren som skilte de to husene. Han snudde seg ikke, men regnet med at Marit viste ryggen hans yndlingsfingeren sin. Men for en gangs skyld kunne de vel gjøre som han foreslo? Hun var den beste vennen hans, men han innrømmet at hun kunne være litt sjefete.

Han halte henne opp til der han sto. Hun var fremdeles sur, men det ville ikke vare lenge. Marit var aldri langsint. Hun ristet alle irritasjoner av seg og løste problemene.

Martin beundret den egenskapen. Selv var han slik skrudd sammen at når han møtte problemer så klarte han ikke å bestemme seg. Det føltes som om det fantes for mange løsninger. Han ble lammet av mulighetene. Marit, derimot, skar gjennom og gjorde det smarteste valget.

I dette tilfellet visste Martin for en gangs skyld at han hadde valgt riktig. Ved å hoppe fra tak til tak så de hvilken retning de måtte gå for å komme til muren. På bakken var det lett å gå feil. Du kunne ikke se hvor muren og gatene var krokete og svingete. Da var det lett å miste retningssansen.

Martin pustet lettet ut da han så at låsen på militærkassa ikke var ødelagt. Ingen hadde vært der før dem. Og det lå ingen zombier på lur i nærheten.

Marit smadret låsen med to skudd. Martin prøvde å åpne lokket. Men det var for tungt. De måtte løfte sammen. Plutselig ble håndleddene deres grepet av noen som gjemte seg inni kassa.

Det var to mørkebrune, stinkende zombiehender!

Marit og Martin prøvde å vri seg løs. Det var umulig. Så prøvde de å få tak i geværene sine. Men det var nesten håpløst å klare med venstre hånd. Lokket spratt opp og et brølende monster kastet seg over dem. Den glefset i seg hånden til Marit. Det siste Martin så før alt ble svart var at zombiens halvråtne fjes med mørkebrune tenner kom mot halsen hans for å ta en stor jafs.

Advertisements
%d bloggers like this: