Dødens glassøye

FØRST

Sandersons hus. Det skilte seg ut fra alle andre hus i

nabolaget. Jonah Bentel hadde lagt merke til det allerede

den første dagen familien hans fl yttet til Rosenberg.

Det hadde vært en helt vanlig, kjedelig tirsdag,

og han hadde tatt en tur rundt i det nye nabolaget.

Bare for å bli kjent.

Planen var å gå ned en gate. Opp en gate. Til høyre

rundt hjørnet. Og så videre til han hadde gått alle gatene

rundt der de bodde.

Men det var som en hvilken som helst annen kjedelig

by. Helt til han plutselig kom til Sandersons hus.

Allerede på lang avstand så man at ingen bodde der.

Det hadde det forfalne preget som forlatte hus har. Som

om husets sjel også ble borte når eierne forsvant.

Først syntes han det virket … ekkelt? Skremmende?

Tja, litt. Huset minnet mest om et dorskt

dyr. En bjørn som halvsov med små gliper til øyne.

Vinduene var øyne som gløttet søvndrukkent ut mot

verden. Som om de fulgte med. Uten å bry seg.

Senere fi kk han vite at dette var huset til Edgar

Sanderson. Edgar hadde dødd for et år siden.

Han hadde visst vært en sur, krokete gubbe som

satt både vår, sommer og høst i den rustne hammocken

på verandaen foran hoveddøra og glodde

på alle som gikk forbi. Hammocken pep mens han

husket sakte.

Det ble sagt at hvis noen snakket høyt på fortauet

ropte han at de måtte ti stille. Når avisen kom

for seint, skjelte han ut budet. Hvis en bil tutet, hyttet

han med neven.

Men en lørdag morgen sluttet hammocken å

knirke. Ingen oppdaget det før lørdag kveld. Sanderson

ble begravet uten at det dukket opp verken

slekt eller venner.

Siden hadde huset stått låst og forlatt. Sanderson

hadde, da han ennå var i live, ikke vært av den

typen som brydde seg om å holde huset ved like.

Da han døde, var det årevis siden han hadde malt

ytterveggene eller reparert gjerdet. Etter at han

døde, forfalt huset raskt.

Klassekameratene til Jonah mente at det spøkte

der. De holdt seg unna huset. Krysset gjerne over til

den andre siden av gata når de skulle passere.

Men Jonah klarte altså ikke å la seg skremme. På

ham virket bygningen som et hvilket som helst forlatt

hus. Det var sikkert fordi Sanderson var så kjip

at folk trodde huset var hjemsøkt av gjengangere.

Uansett forfalt det så fort at det neppe ville bli stående

mange årene dersom ingen vedlikeholdt det.

Selv ble han mer tiltrukket av huset enn

skremt.

Det var en magnet der inne som trakk i ham.

Han bestemte seg for at han en dag skulle gå

inn der. Bare for å se hvordan en sur, krokete gubbe

hadde bodd.

Det skulle han komme til å angre …

Kjøp boken her

Advertisements
%d bloggers like this: