Grusom spådom

1. Skrekkens tivoli

Thomas lukket jakka og gikk nærmere inntil

Miriam. Hun grøsset, hun også. Det var seint på

høsten, og den kalde vinden blåste rett gjennom

klærne. Men det var den grusomme, skjærende

lyden fra pariserhjulet som virkelig gikk gjennom

marg og bein.

Thomas og Miriam var de eneste besøkende,

likevel var hele det gneldrete maskineriet i gang.

Foreldrene deres hadde nektet dem å dra. Tivoliet

var altfor gammelt og falleferdig, sa de. Det hadde

de rett i. Det virket som alt kunne falle fra hverandre

hvert øyeblikk. Det slamret i luker og løse

deler. Det skranglet i de tomme vognene på spøkelsestoget,

et tog som kunne spore av når som helst.

I bodene sto tynne, bleke mennesker med tomme

blikk og blåfrosne lepper og skreik: «Prøv

lykken! Prøv lykken!» Det så ut som de hadde stått

slik i årevis, og sagt det samme om og om igjen.

«Prøv lykken. Prøv lykken.»

«Aldri i verden om jeg ville tatt det pariserhjulet,

» sa Miriam.

Thomas var enig. Heldigvis var det ikke derfor

de var her.

Miriam hadde hørt om ei synsk spåkone. Hun

kunne se ting som skulle skje i fremtiden. Og hvis

det ikke gikk som hun sa, skulle man få pengene tilbake.

Kusina til ei jente i klassen til Miriam hadde

vært hos henne og blitt spådd. Spåkona hadde sagt

at hun så en tyv, og at hun skulle få en stor sorg,

og en stor glede. Samme dag ble sykkelen til jenta

stjålet, og foreldrene hadde ikke råd til å kjøpe ny.

To dager etter døde marsvinet. Men så, mens jenta

satt på rommet sitt og gråt, kom moren inn og fortalte

at de hadde vunnet en hel haug med penger

på lotto. Og nå hadde jenta fått seg den fl otte sykkelen,

og en valp.

Tenk at spåkona visste alt dette!

Thomas og Miriam hadde straks bestemt seg for

å gå til spåkona, de også. De hadde tatt med alle

ukepengene sine. For det var sikkert slik at jo mer

du betalte, jo mer ville kona fortelle.

«Jeg ante ikke at det var så gammelt og muggent

her,» sa Thomas og angret litt på at de i det hele

tatt hadde dratt hit.

«Vi får bare skynde oss å fi nne spåkona,» sa

Miriam.

De gikk rundt nesten hele tivoliet, men kunne

ikke fi nne noen spåkone.

«Vi spør noen av dem som jobber her,» foreslo

Miriam.

«Nei, kom vi stikker,» sa Thomas og dro Miriam

i armen. Han frøs og hadde fått nok av det

skrekkelige tivoliet. Ikke hadde de lov til å være her

heller. Men Miriam ristet ham av seg og gikk bort

til en mann som solgte lodd på røde plysjdjevler i

fi re størrelser. Thomas sto hutrende igjen.

Mannen forklarte for Miriam og pekte mot venstre.

Da han var ferdig, snudde Miriam seg smilende

og vinket på Thomas, men så ble hun helt

plutselig alvorlig. Hun senket hånda og ble stående

og stirre på ham. Eller på noe bak ham?

Akkurat da kjente Thomas en hånd på skulderen.

En tynn, skjelettliknende hånd med krokete

fi ngrer og lange, sprukne negler. Neglene boret seg

gjennom klærne og inn i huden. Han vred seg unna

og snudde seg vettskremt for å se hvem det var.

Kjøp boken her

Advertisements
%d bloggers like this: