Grusom spådom
1. Skrekkens tivoli
Thomas lukket jakka og gikk nærmere inntil
Miriam. Hun grøsset, hun også. Det var seint på
høsten, og den kalde vinden blåste rett gjennom
klærne. Men det var den grusomme, skjærende
lyden fra pariserhjulet som virkelig gikk gjennom
marg og bein.
Thomas og Miriam var de eneste besøkende,
likevel var hele det gneldrete maskineriet i gang.
Foreldrene deres hadde nektet dem å dra. Tivoliet
var altfor gammelt og falleferdig, sa de. Det hadde
de rett i. Det virket som alt kunne falle fra hverandre
hvert øyeblikk. Det slamret i luker og løse
deler. Det skranglet i de tomme vognene på spøkelsestoget,
et tog som kunne spore av når som helst.
I bodene sto tynne, bleke mennesker med tomme
blikk og blåfrosne lepper og skreik: «Prøv
lykken! Prøv lykken!» Det så ut som de hadde stått
slik i årevis, og sagt det samme om og om igjen.
«Prøv lykken. Prøv lykken.»
«Aldri i verden om jeg ville tatt det pariserhjulet,
» sa Miriam.
Thomas var enig. Heldigvis var det ikke derfor
de var her.
Miriam hadde hørt om ei synsk spåkone. Hun
kunne se ting som skulle skje i fremtiden. Og hvis
det ikke gikk som hun sa, skulle man få pengene tilbake.
Kusina til ei jente i klassen til Miriam hadde
vært hos henne og blitt spådd. Spåkona hadde sagt
at hun så en tyv, og at hun skulle få en stor sorg,
og en stor glede. Samme dag ble sykkelen til jenta
stjålet, og foreldrene hadde ikke råd til å kjøpe ny.
To dager etter døde marsvinet. Men så, mens jenta
satt på rommet sitt og gråt, kom moren inn og fortalte
at de hadde vunnet en hel haug med penger
på lotto. Og nå hadde jenta fått seg den fl otte sykkelen,
og en valp.
Tenk at spåkona visste alt dette!
Thomas og Miriam hadde straks bestemt seg for
å gå til spåkona, de også. De hadde tatt med alle
ukepengene sine. For det var sikkert slik at jo mer
du betalte, jo mer ville kona fortelle.
«Jeg ante ikke at det var så gammelt og muggent
her,» sa Thomas og angret litt på at de i det hele
tatt hadde dratt hit.
«Vi får bare skynde oss å fi nne spåkona,» sa
Miriam.
De gikk rundt nesten hele tivoliet, men kunne
ikke fi nne noen spåkone.
«Vi spør noen av dem som jobber her,» foreslo
Miriam.
«Nei, kom vi stikker,» sa Thomas og dro Miriam
i armen. Han frøs og hadde fått nok av det
skrekkelige tivoliet. Ikke hadde de lov til å være her
heller. Men Miriam ristet ham av seg og gikk bort
til en mann som solgte lodd på røde plysjdjevler i
fi re størrelser. Thomas sto hutrende igjen.
Mannen forklarte for Miriam og pekte mot venstre.
Da han var ferdig, snudde Miriam seg smilende
og vinket på Thomas, men så ble hun helt
plutselig alvorlig. Hun senket hånda og ble stående
og stirre på ham. Eller på noe bak ham?
Akkurat da kjente Thomas en hånd på skulderen.
En tynn, skjelettliknende hånd med krokete
fi ngrer og lange, sprukne negler. Neglene boret seg
gjennom klærne og inn i huden. Han vred seg unna
og snudde seg vettskremt for å se hvem det var.
MARG & BEIN 