Dødelig blitz
1. Blitzen i øyet
Alt tydet på at det ble enda en av disse kveldene
da ingenting skjedde. Det hadde vært altfor mange
av dem i det siste. Denne ensformigheten fikk
Tom til å foreslå at de skulle gå inn gjennom det
åpne kjellervinduet i huset som sto tomt. Snorre
og Balder trodde først han spøkte. Tom hadde
foreslått det før og det hadde aldri blitt noe av,
men denne gangen mente han å ha en oppsiktsvekkende
god idé.
I litt over fire timer hadde nemlig Balder eid et
splitter nytt digitalkamera. Nå var de lei av å gjøre
grimaser og ta småtøffe kameratbilder. Tom argumenterte
med at de trengte virkelig spennende motiver.
Det var jo en hel gigabyte på minnekortet, de
kunne knipse over 500 bilder. Tom hadde snakket
om huset i den øde enden av gata helt siden den folkesky
fyren som bodde der flyttet ut en gang på forsommeren.
Ingen visste om det var solgt, men det
Tom visste, var at kjellervinduet sto åpent. Ideen
var å fotografere seg fra rom til rom. Hvem trengte
lys når de hadde blitz?
Snorre og Balder nikket forsiktig.
Kveldene var blitt kaldere og mørkere, og de
hutret litt da de like etter sto foran huset i enden
av blindveien. Vinduene stirret svarte mot dem. I
utgangspunktet var det et vanlig hus, men mørket,
den viltvoksende hagen og malingen som skallet av
fikk det til å virke dødt og farlig. Tom gikk ned på
knærne, vippet opp kjellervinduet og smilte bredt
til de andre. Det var ikke for seint å trekke seg.
Men ingen kom på noen overbevisende grunner for
å stikke hjem. Snorre kikket til høyre og venstre.
Balder holdt kameraet hardt inntil seg. Tom forsvant
inn av vinduet, og de hørte et smell innenfra.
«Det går bra,» hvisket Tom. «Det var lenger ned
enn jeg trodde.»
Snart var de inne alle sammen. Snorre støtte på
noe i kjellermørket. Balder knipset, og de fikk et
lynkort glimt av skrothauger. Men blitzen blendet
dem også, og det som tidligere var veldig mørkt,
ble nå helt svart.
«Rart at det er så mye rot i en kjeller noen har
flyttet fra,» sa Snorre.
«Ta flere bilder, så ser vi på dem når vi kommer
hjem,» sa Tom og poserte et sted i mørket. Balder
hadde skrudd av LCD-skjermen for å spare allerede
svake batterier. «Og ikke rør lysbryterne, da
kan folk se oss.»
Lysflerret fra blitzen var aldri nok til at de fikk
noe skikkelig inntrykk av rommet. Tom foreslo at
de skulle forsøke første etasje, og ledet an opp kjellertrappa.
Det var som å gå i blinde.
«Vi burde tatt med en lommelykt,» sa Snorre og
bommet på trappetrinnene.
De skimtet ett og annet møbel. Balder knipset
med korte mellomrom. Hvert blitzglimt sved i øynene.
De vandret fra rom til rom, hele tiden tett
sammen, og klare til å posere på bildene. Balder
bare trykte ned utløserknappen så fort blitzen var
klar.
På vei opp til annen etasje, stanset Snorre brått
da han hørte noe som minnet om et fortvilet sukk.
«Hva var det?» spurte han lavt.
De andre lyttet uten å høre noe.
«Det er lyder i gamle hus. Virkeligheten er ikke
som i skrekkfilmene,» sa Tom flirende.
Snorre ble stående og lytte, mens de to andre
gikk helt opp. Sakte gikk han de siste trinnene.
Huden som nuppet seg forsiktig i frysninger nede i
kjelleren, var nå full av harde prikker, uten at han
helt kunne forklare hvorfor. Ikke sukket huset igjen
heller.
De andre knipset først bilder i et lite rom, gikk
videre til noe som trolig var hovedsoverommet, tok
et bilde, og så inn på badet. Tom gjorde seg til, viste
djeveltegnet, poserte nonchalant, sugde inn leppene
som en gammel gubbe, og lagde spøkelseslyder.
«Snorre?» hvisket Balder, da han oppdaget at
kameraten ikke lenger gikk bak dem.
«Snorre?» forsøkte han igjen, denne gangen
høyere.
Balder hørte en bevegelse, og syntes først den
kom fra soverommet. Men så skimtet han Snorre
borte ved trappa.
«Jeg liker ikke dette her. Jeg vil gå nå,» hvisket
Snorre enda lavere enn sist. Som om han kunne
vekke noen om han snakket for høyt.
«Hva er det nå, da?» spurte Tom.
«Jeg vet ikke. Jeg vil bare stikke.»
Snorre snudde og begynte å gå ned trappa. Balder
tok et bilde til, før han fulgte etter. Tom sto
øverst i trappa og forsøkte å se seg om, men de
skarpe blitzglimtene gjorde at pupillene aldri vendte
seg til mørket. Hadde han blitt stående noen minutter
uten stadige blitzglimt, ville kanskje øynene
klare å skjelne detaljene i det dunkle huset. Men
han ville bare ut derfra så raskt som mulig.
«Kommer du, eller?» hvisket Balder irritert.
«Vi kan uansett se hele huset på bildene etterpå,
» sa Snorre.
Blitzblendete Tom følte seg ned trinnene. Han
hørte hvordan enkelte av dem knirket seigt. I bunnen
av trappa støtte han inn i Balder og Snorre. De
dro ham med videre mot kjellertrappa, og de fortsatte
som en sammenhektet kjede ned i kjelleren,
kom seg gjennom rotet på gulvet, og krabbet ut
av vinduet. Øynene begynte å vende seg til mørket
igjen idet de løp ut innkjørselen og bortover veien.
«Det skal bli dritkult å se bildene,» sa Tom.
«Det der var nesten innbrudd,» sa Snorre.
De satte seg på en benk i parken, Snorre og Tom
på hver sin side av Balder.
«Vi vet egentlig ikke hvor vi var. Litt rart, og
egentlig ganske kult,» sa Snorre, som virket roligere
nå.
Balder begynte å fingre med kameraet. Det første
bildet dukket opp på skjermen. Blitzen ga Tom
likblek hud, og Balder spøkte med at han lignet en
zombie. På den lille kameraskjermen så de rotet i
kjelleren, møblene i stua og et tomt kjøkken. Fargene
ble lyse og vasne, og noen av bildene var kornete
og uskarpe. Tom poserte hele tiden på bildene,
gjorde djeveltegnet og rakte tunge, mens Snorre
var innom en gang iblant med en bekymret rynke
i panna og satanrøde øyne. I annen etasje var det
bare Tom på bildene.
«Hvorfor er møblene dekket til med lakener?»
spurte Snorre.
«For å beskytte dem mot støv,» mente Tom.
Balder klikket videre til neste bilde.
«Ja, alt sammen er dekket til, bortsett fra …
senga,» sa Balder sakte.
Alle tre bøyde seg nærmere skjermen.
«Men hva … hva er det?» stammet Balder.
Det gikk et støt gjennom kameratene. De kikket
nærmere, med hodene tett inntil hverandre. Hendene
til Balder skalv da han zoomet inn. Det var
ikke lett å skjelne detaljene på den lille skjermen,
og bakgrunnen var alt annet enn skarp.
Til slutt sa Snorre med en spak, ugjenkjennelig
stemme det alle sammen så: «Det … det ligger noen
i senga.»
MARG & BEIN 