Dødelig blitz

1. Blitzen i øyet

Alt tydet på at det ble enda en av disse kveldene

da ingenting skjedde. Det hadde vært altfor mange

av dem i det siste. Denne ensformigheten fikk

Tom til å foreslå at de skulle gå inn gjennom det

åpne kjellervinduet i huset som sto tomt. Snorre

og Balder trodde først han spøkte. Tom hadde

foreslått det før og det hadde aldri blitt noe av,

men denne gangen mente han å ha en oppsiktsvekkende

god idé.

I litt over fire timer hadde nemlig Balder eid et

splitter nytt digitalkamera. Nå var de lei av å gjøre

grimaser og ta småtøffe kameratbilder. Tom argumenterte

med at de trengte virkelig spennende motiver.

Det var jo en hel gigabyte på minnekortet, de

kunne knipse over 500 bilder. Tom hadde snakket

om huset i den øde enden av gata helt siden den folkesky

fyren som bodde der flyttet ut en gang på forsommeren.

Ingen visste om det var solgt, men det

Tom visste, var at kjellervinduet sto åpent. Ideen

var å fotografere seg fra rom til rom. Hvem trengte

lys når de hadde blitz?

Snorre og Balder nikket forsiktig.

Kveldene var blitt kaldere og mørkere, og de

hutret litt da de like etter sto foran huset i enden

av blindveien. Vinduene stirret svarte mot dem. I

utgangspunktet var det et vanlig hus, men mørket,

den viltvoksende hagen og malingen som skallet av

fikk det til å virke dødt og farlig. Tom gikk ned på

knærne, vippet opp kjellervinduet og smilte bredt

til de andre. Det var ikke for seint å trekke seg.

Men ingen kom på noen overbevisende grunner for

å stikke hjem. Snorre kikket til høyre og venstre.

Balder holdt kameraet hardt inntil seg. Tom forsvant

inn av vinduet, og de hørte et smell innenfra.

«Det går bra,» hvisket Tom. «Det var lenger ned

enn jeg trodde.»

Snart var de inne alle sammen. Snorre støtte på

noe i kjellermørket. Balder knipset, og de fikk et

lynkort glimt av skrothauger. Men blitzen blendet

dem også, og det som tidligere var veldig mørkt,

ble nå helt svart.

«Rart at det er så mye rot i en kjeller noen har

flyttet fra,» sa Snorre.

«Ta flere bilder, så ser vi på dem når vi kommer

hjem,» sa Tom og poserte et sted i mørket. Balder

hadde skrudd av LCD-skjermen for å spare allerede

svake batterier. «Og ikke rør lysbryterne, da

kan folk se oss.»

Lysflerret fra blitzen var aldri nok til at de fikk

noe skikkelig inntrykk av rommet. Tom foreslo at

de skulle forsøke første etasje, og ledet an opp kjellertrappa.

Det var som å gå i blinde.

«Vi burde tatt med en lommelykt,» sa Snorre og

bommet på trappetrinnene.

De skimtet ett og annet møbel. Balder knipset

med korte mellomrom. Hvert blitzglimt sved i øynene.

De vandret fra rom til rom, hele tiden tett

sammen, og klare til å posere på bildene. Balder

bare trykte ned utløserknappen så fort blitzen var

klar.

På vei opp til annen etasje, stanset Snorre brått

da han hørte noe som minnet om et fortvilet sukk.

«Hva var det?» spurte han lavt.

De andre lyttet uten å høre noe.

«Det er lyder i gamle hus. Virkeligheten er ikke

som i skrekkfilmene,» sa Tom flirende.

Snorre ble stående og lytte, mens de to andre

gikk helt opp. Sakte gikk han de siste trinnene.

Huden som nuppet seg forsiktig i frysninger nede i

kjelleren, var nå full av harde prikker, uten at han

helt kunne forklare hvorfor. Ikke sukket huset igjen

heller.

De andre knipset først bilder i et lite rom, gikk

videre til noe som trolig var hovedsoverommet, tok

et bilde, og så inn på badet. Tom gjorde seg til, viste

djeveltegnet, poserte nonchalant, sugde inn leppene

som en gammel gubbe, og lagde spøkelseslyder.

«Snorre?» hvisket Balder, da han oppdaget at

kameraten ikke lenger gikk bak dem.

«Snorre?» forsøkte han igjen, denne gangen

høyere.

Balder hørte en bevegelse, og syntes først den

kom fra soverommet. Men så skimtet han Snorre

borte ved trappa.

«Jeg liker ikke dette her. Jeg vil gå nå,» hvisket

Snorre enda lavere enn sist. Som om han kunne

vekke noen om han snakket for høyt.

«Hva er det nå, da?» spurte Tom.

«Jeg vet ikke. Jeg vil bare stikke.»

Snorre snudde og begynte å gå ned trappa. Balder

tok et bilde til, før han fulgte etter. Tom sto

øverst i trappa og forsøkte å se seg om, men de

skarpe blitzglimtene gjorde at pupillene aldri vendte

seg til mørket. Hadde han blitt stående noen minutter

uten stadige blitzglimt, ville kanskje øynene

klare å skjelne detaljene i det dunkle huset. Men

han ville bare ut derfra så raskt som mulig.

«Kommer du, eller?» hvisket Balder irritert.

«Vi kan uansett se hele huset på bildene etterpå,

» sa Snorre.

Blitzblendete Tom følte seg ned trinnene. Han

hørte hvordan enkelte av dem knirket seigt. I bunnen

av trappa støtte han inn i Balder og Snorre. De

dro ham med videre mot kjellertrappa, og de fortsatte

som en sammenhektet kjede ned i kjelleren,

kom seg gjennom rotet på gulvet, og krabbet ut

av vinduet. Øynene begynte å vende seg til mørket

igjen idet de løp ut innkjørselen og bortover veien.

«Det skal bli dritkult å se bildene,» sa Tom.

«Det der var nesten innbrudd,» sa Snorre.

De satte seg på en benk i parken, Snorre og Tom

på hver sin side av Balder.

«Vi vet egentlig ikke hvor vi var. Litt rart, og

egentlig ganske kult,» sa Snorre, som virket roligere

nå.

Balder begynte å fingre med kameraet. Det første

bildet dukket opp på skjermen. Blitzen ga Tom

likblek hud, og Balder spøkte med at han lignet en

zombie. På den lille kameraskjermen så de rotet i

kjelleren, møblene i stua og et tomt kjøkken. Fargene

ble lyse og vasne, og noen av bildene var kornete

og uskarpe. Tom poserte hele tiden på bildene,

gjorde djeveltegnet og rakte tunge, mens Snorre

var innom en gang iblant med en bekymret rynke

i panna og satanrøde øyne. I annen etasje var det

bare Tom på bildene.

«Hvorfor er møblene dekket til med lakener?»

spurte Snorre.

«For å beskytte dem mot støv,» mente Tom.

Balder klikket videre til neste bilde.

«Ja, alt sammen er dekket til, bortsett fra …

senga,» sa Balder sakte.

Alle tre bøyde seg nærmere skjermen.

«Men hva … hva er det?» stammet Balder.

Det gikk et støt gjennom kameratene. De kikket

nærmere, med hodene tett inntil hverandre. Hendene

til Balder skalv da han zoomet inn. Det var

ikke lett å skjelne detaljene på den lille skjermen,

og bakgrunnen var alt annet enn skarp.

Til slutt sa Snorre med en spak, ugjenkjennelig

stemme det alle sammen så: «Det … det ligger noen

i senga.»

Kjøp boken her

%d bloggers like this: