Ormeheia

DAG 2 – MORGEN På ROMMET

Maya våknet tidlig i farmors hus. Det hadde vært en

slitsom natt. Hun hadde drømt at hun var en kjøttklump

som ble most i en hurtigmikser. Gang på gang

startet knivene med å rotere under henne og snittet

henne opp i tynne, blodige og verkende skiver. Hun

våknet og følte seg annerledes.

Men det var ikke bare hun som virket annerledes.

Også selve rommet hennes. Og senga. Og pc-en med

kameraet. Da hun så seg rundt i det hvitmalte rommet

som en gang hadde vært et loft, klarte hun ikke

å oppdage nøyaktig hva som hadde blitt forandret.

Det var mer en følelse av at noe ikke lenger var som

før. Og det skremte henne så hun begynte å hakke

tenner.

Egentlig hadde hun ikke noe i hele verden å være

redd for. Ikke annet enn at noen andre skulle få vite

om de to hemmelighetene hennes. Den første hemmeligheten

var svart og skummel. Den handlet om

Ormeheia. Men den ville hun ikke tenke på nå. I stedet

lot hun tankene gli til verdens største og deiligste

hemmelighet. Søt som honning og deilig som kiwi.

Hemmeligheten hennes het Aron. Aron – den kuleste

og søteste gutten i klassen. Nettopp den Aron som

alle de andre jentene sukket over. Han hadde gyllent

hår og dypbrune øyne. Han hadde bare dukket opp

i klassen for tre uker siden. Bare ei uke etter at hun

selv begynte der. Merkelig nok hadde ikke læreren

forberedt dem på at det kom en ny elev. Så en dag

bare satt Aron ved den andre halvparten av den avlange,

gammeldagse pulten som hun hadde hatt for

seg selv bakerst i klassen.

Den pulten hadde hun delt med en bunke religionsbøker

med støv på. Helt siden hun startet, hadde

hun sittet der alene. Men plutselig satt han der da

hun kom den morgenen, og bare rakte fram hånda:

«Aron,» sa han. Fra da av var de bare verdens aller

beste venner. Og det var litt rart egentlig, fordi

han var den gutten som alle andre også gjerne ville

ha som bestevenn. Men han valgte å holde seg mest

sammen med henne. «Vi som er nyinnflytta, må holde

sammen,» pleide han å si.

Når hun tenkte etter, hadde hun fortalt masse

om seg selv, familien sin, farmor og sin egen flytting.

Mens han aldri hadde fortalt noe om seg selv. Og

Maya hadde bare vært så glad for å ha noen å snakke

med at hun hadde glemt å spørre ham. Aron var seriøst

kul. Og så var han dødssøt og luktet litt av pepper

og kardemomme.

Han begynte å følge henne et stykke hjem. Og det

gjorde at hun for første gang siden hun kom til Vemberstadt,

følte at hun hørte litt til. Hun hadde egentlig

ikke fått spesielt mye kontakt med noen av folka i

klassen. Hun følte seg så alene – selv når hun satt midt

blant klassekameratene. Aron var den perfekte venn.

Han visste nesten alltid hvordan hun hadde det.

Og så en dag i forrige uke hadde han somlet ekstra

mye før han kom seg ut av klasserommet. Maya

hadde ventet borte ved utgangsdøra og begynte nesten

å tromme på karmen av rein irritasjon. «Trenger

du tusen år for å komme deg av gårde, eller?» spurte

hun. «Klokka er over to!»

«Nei da, jeg ville bare …» Han kom mot henne,

glidende – nesten som en katt. Et dovent kattedyr,

hadde hun tenkt. Hun snudde seg for å ta ledelsen ut i

gangen, da han grep henne i armen og stoppet henne.

Det var første gangen han tok på henne, og det

dirret i hele kroppen som om han var elektrisk.

Hun snudde seg mot ham, og han kom så nær at

hun ville trekke seg litt unna. Men hun rakk ikke det,

for i stedet smøg han munnen sin mot henne og kysset

henne lett på leppene.

«… ville bare ha deg for meg selv,» sa han med et

flir. Han så på henne med et blikk som fikk henne til

å føle at sjela gjorde et stup fra timeter’n. Og verden

svømte litt foran øynene hennes.

Brått gispet Maya og kastet et blikk ut i gangen.

Skolen var forlatt og mørk, og da hun gløttet opp på

den store klokka på veggen, hadde det gått en halvtime

siden det ringte ut. Hva hadde skjedd de siste

tjue minuttene? Hadde hun besvimt?

Hun snudde seg mot ham igjen, og nå trakk han

henne inntil seg og hun lot det skje. Leppene deres

møttes, og merkelig nok registrerte hun at han ikke

bare luktet av krydder. Han smakte av krydder også.

Og siden hadde de vært sammen. De kalte det

ikke det. Men begge to vekslet forelska blikk, og

to ganger hadde de leid hverandre hjemover og

kysset hverandre.

Men bare når ingen hadde sett det. «Vi trenger

ikke å la alle sladderhankene skjønne alt,» sa Aron.

Og det hadde Maya nikket til.

Det var den deilige hemmeligheten, og hun trengte

en sånn hemmelighet. For egentlig hadde alt bare

vært et helvete de siste ti ukene. For to og en halv

måned siden hadde nemlig pappa og mamma kommet

hjem og snakket og ledd og hatt med seg masse

godteri og tatt med Maya ut på Bigge Burgere, der

hun fikk spise så mange kebabburgere som hun orket.

Men etter hvert som magen nærmet seg briste-

punktet, begynte hun å skjønne hva foreldrene bablet

så opprømt om.

De skulle nemlig flytte til Dubai i ett år. De skulle

tjene en haug med penger – mer penger enn de kunne

tjene på fem år i Vemberstadt. De gledet seg til varmen

og maten og utfordringene. Det var bare én hake ved

det. Det var at Maya måtte bli boende i hjemlandet.

Da Maya forsto det, hadde hun først sett utover

Bigge Burgere og syntes at rommet seilte rundt. Hun

hadde reist seg for å gå på do, men hadde i stedet

kjent at magen var i fullt opprør. Og før hun rakk å

tenke mer, hadde hun spydd burger og pommes frites

utover bordet. Faren og mora skvatt unna bordplata,

og hun fikk kjeft av faren fordi hun hadde spist

for fort. Og fått skjenn av mora fordi hun tross alt

kunne ha sagt fra at hun var dårlig, så de kunne ha

blitt hjemme.

Maya måtte flytte fra den fine, knirkende trevillaen

i hovedstaden til farmor i Vemberstadt. Store

Høvding og Store Mor hadde talt, og da måtte de

bare pakke og dra til enda et nytt sted. Det var femte

gangen de hadde flyttet siden Maya ble født, og hun

var inderlig lei det. Farmor mumlet noe om at foreldrene

bare hadde én gud – og det var jobben. Og det

var noe i det.

Før hadde Maya bodd hos farmor hver sommer.

Helt siden hun var fem år. Men det var om sommeren

og bare et par uker om gangen. Nå var det for et helt

år. I en ny klasse og på en ny skole. De gamle vennene

kjente hun at hun mistet kontakten med, selv

om det hendte at de ringte eller sendte noen SMS-er.

Farmors hus hadde en gang vært magisk og flott,

der det lå inni den gamle hagen. Nå virket det nedslitt

og trangt. Og rommet hun fikk, hadde en gang

vært et tørkeloft og en loftsbod som hadde blitt slått

sammen, og det luktet støv der inne.

Mens hun lå der i senga og tenkte på farmor, hørte

hun henne to etasjer under seg. Farmor tappet vann

i kaffetrakteren for å lage dagens første kanne med

kaffe som var svart som døden. Deretter kom lyden

av en kjele som havnet på komfyren. Nå skulle farmor

lage det ekleste Maya visste. Havregrøt! Ute på

gata hørte hun bilene kjøre til jobben, mens morgentoget

tutet inne fra sentrum av Vemberstadt.

Men selv om livet rundt Maya fortsatte som vanlig,

kjentes det som om alt her inne var litt annerledes.

Hun lurte på om det ikke hadde med gårsdagen

å gjøre.

Hva skjedde egentlig i går?

Jo, hun gjorde det som foreldrene hadde sagt at

hun ikke fikk lov til. Det fikk de selvsagt ikke vite noe

om. Ikke med mindre farmor gjennomskuet Maya.

Men var det ett menneske som Maya visste hvordan

hun skulle lyve for, så var det henne. Sent i går kveld

hadde Maya og farmor ringt pappa på det hotellet i

Dubai der foreldrene bodde. Og farmor hadde ikke

med ett ord nevnt eller hintet noe om at Maya hadde

oppsøkt store myrhull og farlige huggormer.

Maya reiste seg og stilte seg opp foran speilet.

Lette etter noe som kunne bekrefte at hun virkelig

var forandret. Men hun hadde fremdeles det brune

håret som var det eneste som fikk henne til å likne

litt på sitt store idol, Miley. Hun skulle bare ønske at

hun også, ved å ta på seg en parykk, kunne bli som

Hannah Montana. For hun var sørgelig kjedelig av

utseende. Hadde ikke flotte kinnbein, perfekt nese eller

en fyldig og spennende munn. Maya var rett og

slett bare kjedelige Maya på tolv, snart tretten år.

Hun hadde jo lært på skolen at man forandrer

seg. Men var det sånn det var å bli tenåring? Burde

det ikke synes mye mer utenpå? Hun følte at det som

hadde endret seg, befant seg langt inni kroppen. Som

om noe vokste inni brystkassa og bakset med et par

klossete vinger.

Kanskje forandringene var så små at det var vanskelig

å se dem? Kanskje hun skulle kikke på et av de

gamle innslagene i videodagboka si og se om Maya

for en måned siden var annerledes enn Maya i dag?

Hun snudde seg mot videokameraet som var koblet

til pc-en, og lurte på hvor mange slike opptak hun

hadde gjort siden hun var åtte år. Opptil flere i uka

de siste fire årene. Det ble … nei, det klarte hun ikke

å regne ut.

Hun tok opp kameraet og kjente hvor godt det lå

i hånda. Og hvor merkelig hjemmekoselig det luktet.

På det forrige rommet hennes hadde kameraet

en stund blitt liggende oppå ei hylle der noen hadde

sølt blomsterparfyme. Dermed begynte selve kamerahuset

også å lukte syrin. Og siden hadde hun alltid

forbundet den lukten med noe hjemmekoselig.

Når hun filmet seg selv, var det det eneste tidspunktet

da hun følte seg litt Miley / Hannah Montana-

aktig. Maya kunne ikke synge eller danse bedre

enn ei kråke. Men hun visste hvordan hun ønsket

å se ut på opptaket, og hadde testet ut forskjellige

ansiktsuttrykk. Hun hadde forsøkt seg med forskjellig

lys – dagslys og lampelys. Hun hadde funnet ut

hvordan smilet hennes tok seg best ut. Og hvordan

hun ikke skulle vise for mye av fortennene, som var

litt store. Og hvordan hun skulle skyve haka litt fram

så det ikke så ut som om hun hadde dobbelthake. En

gang i uka la hun filmsnuttene inn på pc-en og kikket

på dem.

Nå luktet det så sterkt syrin at hun kjente et skikkelig

blaff av noe trist. Hvorfor kunne ikke foreld-

rene tatt henne med? Brydde de seg ikke nok om

henne? Var det sånn at pengene virkelig betydde mye

mer enn å være sammen som en familie? Maya følte

seg fortapt og kjente at hun ble litt fuktig i øynene.

Men hun gned tårene vekk med håndbaken og tenkte

at hvis det var sånn de ville ha det, visste hun hva

hun kom til å gjøre en dag når hun ble gammel nok.

Da skulle hun komme seg vekk fra foreldrene. Da ble

det hennes tur. Og da skulle hun bli noe på tv. Hun

visste ikke hva. Men denne dagboka var hennes trening

til den store karrieren.

Hun satte kameraet på nattbordet, rettet det mot

seg selv, trykket på «RECORD» og la seg bakover

i senga.

Kjøp boken her

Advertisements
%d bloggers like this: