Ormeheia
Maya våknet tidlig i farmors hus. Det hadde vært en
slitsom natt. Hun hadde drømt at hun var en kjøttklump
som ble most i en hurtigmikser. Gang på gang
startet knivene med å rotere under henne og snittet
henne opp i tynne, blodige og verkende skiver. Hun
våknet og følte seg annerledes.
Men det var ikke bare hun som virket annerledes.
Også selve rommet hennes. Og senga. Og pc-en med
kameraet. Da hun så seg rundt i det hvitmalte rommet
som en gang hadde vært et loft, klarte hun ikke
å oppdage nøyaktig hva som hadde blitt forandret.
Det var mer en følelse av at noe ikke lenger var som
før. Og det skremte henne så hun begynte å hakke
tenner.
Egentlig hadde hun ikke noe i hele verden å være
redd for. Ikke annet enn at noen andre skulle få vite
om de to hemmelighetene hennes. Den første hemmeligheten
var svart og skummel. Den handlet om
Ormeheia. Men den ville hun ikke tenke på nå. I stedet
lot hun tankene gli til verdens største og deiligste
hemmelighet. Søt som honning og deilig som kiwi.
Hemmeligheten hennes het Aron. Aron – den kuleste
og søteste gutten i klassen. Nettopp den Aron som
alle de andre jentene sukket over. Han hadde gyllent
hår og dypbrune øyne. Han hadde bare dukket opp
i klassen for tre uker siden. Bare ei uke etter at hun
selv begynte der. Merkelig nok hadde ikke læreren
forberedt dem på at det kom en ny elev. Så en dag
bare satt Aron ved den andre halvparten av den avlange,
gammeldagse pulten som hun hadde hatt for
seg selv bakerst i klassen.
Den pulten hadde hun delt med en bunke religionsbøker
med støv på. Helt siden hun startet, hadde
hun sittet der alene. Men plutselig satt han der da
hun kom den morgenen, og bare rakte fram hånda:
«Aron,» sa han. Fra da av var de bare verdens aller
beste venner. Og det var litt rart egentlig, fordi
han var den gutten som alle andre også gjerne ville
ha som bestevenn. Men han valgte å holde seg mest
sammen med henne. «Vi som er nyinnflytta, må holde
sammen,» pleide han å si.
Når hun tenkte etter, hadde hun fortalt masse
om seg selv, familien sin, farmor og sin egen flytting.
Mens han aldri hadde fortalt noe om seg selv. Og
Maya hadde bare vært så glad for å ha noen å snakke
med at hun hadde glemt å spørre ham. Aron var seriøst
kul. Og så var han dødssøt og luktet litt av pepper
og kardemomme.
Han begynte å følge henne et stykke hjem. Og det
gjorde at hun for første gang siden hun kom til Vemberstadt,
følte at hun hørte litt til. Hun hadde egentlig
ikke fått spesielt mye kontakt med noen av folka i
klassen. Hun følte seg så alene – selv når hun satt midt
blant klassekameratene. Aron var den perfekte venn.
Han visste nesten alltid hvordan hun hadde det.
Og så en dag i forrige uke hadde han somlet ekstra
mye før han kom seg ut av klasserommet. Maya
hadde ventet borte ved utgangsdøra og begynte nesten
å tromme på karmen av rein irritasjon. «Trenger
du tusen år for å komme deg av gårde, eller?» spurte
hun. «Klokka er over to!»
«Nei da, jeg ville bare …» Han kom mot henne,
glidende – nesten som en katt. Et dovent kattedyr,
hadde hun tenkt. Hun snudde seg for å ta ledelsen ut i
gangen, da han grep henne i armen og stoppet henne.
Det var første gangen han tok på henne, og det
dirret i hele kroppen som om han var elektrisk.
Hun snudde seg mot ham, og han kom så nær at
hun ville trekke seg litt unna. Men hun rakk ikke det,
for i stedet smøg han munnen sin mot henne og kysset
henne lett på leppene.
«… ville bare ha deg for meg selv,» sa han med et
flir. Han så på henne med et blikk som fikk henne til
å føle at sjela gjorde et stup fra timeter’n. Og verden
svømte litt foran øynene hennes.
Brått gispet Maya og kastet et blikk ut i gangen.
Skolen var forlatt og mørk, og da hun gløttet opp på
den store klokka på veggen, hadde det gått en halvtime
siden det ringte ut. Hva hadde skjedd de siste
tjue minuttene? Hadde hun besvimt?
Hun snudde seg mot ham igjen, og nå trakk han
henne inntil seg og hun lot det skje. Leppene deres
møttes, og merkelig nok registrerte hun at han ikke
bare luktet av krydder. Han smakte av krydder også.
Og siden hadde de vært sammen. De kalte det
ikke det. Men begge to vekslet forelska blikk, og
to ganger hadde de leid hverandre hjemover og
kysset hverandre.
Men bare når ingen hadde sett det. «Vi trenger
ikke å la alle sladderhankene skjønne alt,» sa Aron.
Og det hadde Maya nikket til.
Det var den deilige hemmeligheten, og hun trengte
en sånn hemmelighet. For egentlig hadde alt bare
vært et helvete de siste ti ukene. For to og en halv
måned siden hadde nemlig pappa og mamma kommet
hjem og snakket og ledd og hatt med seg masse
godteri og tatt med Maya ut på Bigge Burgere, der
hun fikk spise så mange kebabburgere som hun orket.
Men etter hvert som magen nærmet seg briste-
punktet, begynte hun å skjønne hva foreldrene bablet
så opprømt om.
De skulle nemlig flytte til Dubai i ett år. De skulle
tjene en haug med penger – mer penger enn de kunne
tjene på fem år i Vemberstadt. De gledet seg til varmen
og maten og utfordringene. Det var bare én hake ved
det. Det var at Maya måtte bli boende i hjemlandet.
Da Maya forsto det, hadde hun først sett utover
Bigge Burgere og syntes at rommet seilte rundt. Hun
hadde reist seg for å gå på do, men hadde i stedet
kjent at magen var i fullt opprør. Og før hun rakk å
tenke mer, hadde hun spydd burger og pommes frites
utover bordet. Faren og mora skvatt unna bordplata,
og hun fikk kjeft av faren fordi hun hadde spist
for fort. Og fått skjenn av mora fordi hun tross alt
kunne ha sagt fra at hun var dårlig, så de kunne ha
blitt hjemme.
Maya måtte flytte fra den fine, knirkende trevillaen
i hovedstaden til farmor i Vemberstadt. Store
Høvding og Store Mor hadde talt, og da måtte de
bare pakke og dra til enda et nytt sted. Det var femte
gangen de hadde flyttet siden Maya ble født, og hun
var inderlig lei det. Farmor mumlet noe om at foreldrene
bare hadde én gud – og det var jobben. Og det
var noe i det.
Før hadde Maya bodd hos farmor hver sommer.
Helt siden hun var fem år. Men det var om sommeren
og bare et par uker om gangen. Nå var det for et helt
år. I en ny klasse og på en ny skole. De gamle vennene
kjente hun at hun mistet kontakten med, selv
om det hendte at de ringte eller sendte noen SMS-er.
Farmors hus hadde en gang vært magisk og flott,
der det lå inni den gamle hagen. Nå virket det nedslitt
og trangt. Og rommet hun fikk, hadde en gang
vært et tørkeloft og en loftsbod som hadde blitt slått
sammen, og det luktet støv der inne.
Mens hun lå der i senga og tenkte på farmor, hørte
hun henne to etasjer under seg. Farmor tappet vann
i kaffetrakteren for å lage dagens første kanne med
kaffe som var svart som døden. Deretter kom lyden
av en kjele som havnet på komfyren. Nå skulle farmor
lage det ekleste Maya visste. Havregrøt! Ute på
gata hørte hun bilene kjøre til jobben, mens morgentoget
tutet inne fra sentrum av Vemberstadt.
Men selv om livet rundt Maya fortsatte som vanlig,
kjentes det som om alt her inne var litt annerledes.
Hun lurte på om det ikke hadde med gårsdagen
å gjøre.
Hva skjedde egentlig i går?
Jo, hun gjorde det som foreldrene hadde sagt at
hun ikke fikk lov til. Det fikk de selvsagt ikke vite noe
om. Ikke med mindre farmor gjennomskuet Maya.
Men var det ett menneske som Maya visste hvordan
hun skulle lyve for, så var det henne. Sent i går kveld
hadde Maya og farmor ringt pappa på det hotellet i
Dubai der foreldrene bodde. Og farmor hadde ikke
med ett ord nevnt eller hintet noe om at Maya hadde
oppsøkt store myrhull og farlige huggormer.
Maya reiste seg og stilte seg opp foran speilet.
Lette etter noe som kunne bekrefte at hun virkelig
var forandret. Men hun hadde fremdeles det brune
håret som var det eneste som fikk henne til å likne
litt på sitt store idol, Miley. Hun skulle bare ønske at
hun også, ved å ta på seg en parykk, kunne bli som
Hannah Montana. For hun var sørgelig kjedelig av
utseende. Hadde ikke flotte kinnbein, perfekt nese eller
en fyldig og spennende munn. Maya var rett og
slett bare kjedelige Maya på tolv, snart tretten år.
Hun hadde jo lært på skolen at man forandrer
seg. Men var det sånn det var å bli tenåring? Burde
det ikke synes mye mer utenpå? Hun følte at det som
hadde endret seg, befant seg langt inni kroppen. Som
om noe vokste inni brystkassa og bakset med et par
klossete vinger.
Kanskje forandringene var så små at det var vanskelig
å se dem? Kanskje hun skulle kikke på et av de
gamle innslagene i videodagboka si og se om Maya
for en måned siden var annerledes enn Maya i dag?
Hun snudde seg mot videokameraet som var koblet
til pc-en, og lurte på hvor mange slike opptak hun
hadde gjort siden hun var åtte år. Opptil flere i uka
de siste fire årene. Det ble … nei, det klarte hun ikke
å regne ut.
Hun tok opp kameraet og kjente hvor godt det lå
i hånda. Og hvor merkelig hjemmekoselig det luktet.
På det forrige rommet hennes hadde kameraet
en stund blitt liggende oppå ei hylle der noen hadde
sølt blomsterparfyme. Dermed begynte selve kamerahuset
også å lukte syrin. Og siden hadde hun alltid
forbundet den lukten med noe hjemmekoselig.
Når hun filmet seg selv, var det det eneste tidspunktet
da hun følte seg litt Miley / Hannah Montana-
aktig. Maya kunne ikke synge eller danse bedre
enn ei kråke. Men hun visste hvordan hun ønsket
å se ut på opptaket, og hadde testet ut forskjellige
ansiktsuttrykk. Hun hadde forsøkt seg med forskjellig
lys – dagslys og lampelys. Hun hadde funnet ut
hvordan smilet hennes tok seg best ut. Og hvordan
hun ikke skulle vise for mye av fortennene, som var
litt store. Og hvordan hun skulle skyve haka litt fram
så det ikke så ut som om hun hadde dobbelthake. En
gang i uka la hun filmsnuttene inn på pc-en og kikket
på dem.
Nå luktet det så sterkt syrin at hun kjente et skikkelig
blaff av noe trist. Hvorfor kunne ikke foreld-
rene tatt henne med? Brydde de seg ikke nok om
henne? Var det sånn at pengene virkelig betydde mye
mer enn å være sammen som en familie? Maya følte
seg fortapt og kjente at hun ble litt fuktig i øynene.
Men hun gned tårene vekk med håndbaken og tenkte
at hvis det var sånn de ville ha det, visste hun hva
hun kom til å gjøre en dag når hun ble gammel nok.
Da skulle hun komme seg vekk fra foreldrene. Da ble
det hennes tur. Og da skulle hun bli noe på tv. Hun
visste ikke hva. Men denne dagboka var hennes trening
til den store karrieren.
Hun satte kameraet på nattbordet, rettet det mot
seg selv, trykket på «RECORD» og la seg bakover
i senga.