Ropet i skogen
1. Guttene som forsvant i fjor
Det ble snakket om den på skolen. Over middagsbord.
På arbeidsplasser. Saken var en gjenganger på
tv-nyhetene og i avisene.
Det var en sånn sak man fikk frysninger
på ryggen av. Likevel måtte alle få med seg detaljene.
Kameratene hadde vært på sykkeltur i skogen. Da
de ikke kom hjem igjen på kvelden, ble det satt
i gang en leteaksjon.
Det tok ikke lang tid før letemannskapene
fant syklene i veikanten. De ropte til stemmene
deres ble hese. Ringte til døde mobiltelefoner.
Gikk manngard så lenge det var lyst. Søkte med
hunder.
Et helikopter med varmesøkende kamera
fløy over området. Men guttene var som sunket
i jorda.
– Det der kunne vært oss, var det første Magnus
sa.
Lukas og Magnus var sjeleglade for at de hadde
vært på sydenferie da de jevnaldrende guttene
hadde forsvunnet. For hadde ikke foreldrene
funnet en billig tur til Rhodos, ville de garantert reist til hytta.
Og hytta lå bare en knapp kilometer fra stedet
der guttenes sykler ble funnet. Det kunne virkelig vært
dem.
Derfor ble det aldri noen hyttetur i fjor. Det
var like greit å være hjemme. Spille fotball. Bade.
Henge med kamerater. I begynnelsen var det stilig
å kunne fortelle at de var lommekjente i det samme
området som guttene hadde forsvunnet fra. Det
var som om de hadde opplevd noe høydramatisk
uten å være til stede. Virkelig fart på historiene ble
det da politiet arresterte Gunda. Lukas og Magnus
husket Gunda godt. På folkemunne kalte de henne
Gale Gunda, og snart dukket kallenavnet opp
i avisene. Noen av klærne til guttene ble funnet
hjemme hos henne. Istykkerrevne, som om klærne
hadde gått gjennom en kvern. Det var ingen blodrester
på dem. Heller ingen blodspor andre steder.
Og ingen hadde sett noe.
Lukas og Magnus fortalte alle om Gale Gunda.
At hun hadde masse katter, gikk i vide skjørt og
snakket med seg selv. Hun var stygg som juling
og håret hennes var fullt av floker. Lukas hadde
til og med snakket med henne på butikken, og
fått beskjed om at han ganske sikkert hadde vært
romersk keiser i et tidligere liv.
Politiets problem var at de fortsatt ikke hadde
funnet guttene. Og Gale Gunda snakket mest om at
politimennene hadde dårlig aura og var tidligere
galliske slaver. Hun tilbød seg å danse for etterforskerne,
men ville ikke vise hvor hun hadde begravd
guttene. Politiet gikk nemlig ut fra at Gale Gunda
hadde drept og skjult dem et sted langt inne i skogen.
Men det var fryktelig vanskelig å bevise noe som
helst uten et lik eller to.
Det som gjorde saken spesielt grusom var at
Gunda påsto at hun kunne snakke for de forsvunne
guttene. Som om hun hadde kontakt med dem fra
det hinsidige.
Da hun ble undersøkt av psykologer, konkluderte
de med at dama var sprø. Faktisk så sinnsforvirret
at hun ikke kunne stilles for retten. Derfor
ble hun sendt til psykiatrisk sykehus på ubestemt
tid. Alle forsøk på å lokke ut av henne hva som
hadde skjedd med guttene, mislyktes. Ingen regnet
med at hun noen gang ville komme ut.
Lukas og Magnus syntes det var skremmende at
de hadde vært i nærheten av en drapskvinne flere
ganger.
– Det der kunne vært oss, gjentok Magnus med
jevne mellomrom.
Broren ba ham slutte å si det. Han mente at de
ville klart å flykte. Overmanne henne. Rope på hjelp.
Men Magnus var sikker i sin sak. Det kunne vært
dem. De skulle være glade for at de var i live.
En ny sommer sto for døra. De satt ved middags-
bordet da foreldrene vekslet usikre blikk og begynte
å snakke om de fine somrene på hytta.
Det virket som om de prøvde å selge inn alt det morsomme
ved hytteferiene. De dro fram morsomme
episoder og refererte til ting Lukas og Magnus hadde sagt. Jo
mer de snakket, jo mer skjønte Lukas og Magnus
hva som var i emning. Huden nuppet seg likevel i
frysninger da foreldrene
fortalte at familien skulle
tilbringe de to første ukene i ferien på hytta.
MARG & BEIN 