Dødens ansikt

MARINA

Lukta av en utbombet by kan beskrives, men

aldri forstås. Du forstår ikke hvorfor tunga kleber

seg fast til ganen. Eller hvorfor spyttet ditt smaker

surt. Til du skjønner at det er smaken av all aske

som virvler rundt. Hundrevis av forkullede, døde

mennesker som ikke lenger likner mennesker. Fraværet

av lyd – med unntak av svak knitring fra den

nærmeste ulmebrannen. Sola er en svak, skittengul

kule på den skittengrå himmelen. Noen kvartaler

lenger bort raser en boligblokk sammen.

Tenk deg at hele den verden du kjenner så godt

var rasert av en rasende gud med ADHD. En stum

gud som brutalt og rått slo vilt om seg. En gud

som ikke minnet om den gud som Marina en gang

hadde lært om på skolen.

Hun var sikker på at det hun så akkurat nå kom

til å tatoveres på innsiden av skallen hennes og

være med henne til hun døde. Sammen med de fem

andre ungdommene sto hun på en høyde og så ut

over det som hadde vært en storby.

Jo da, det fantes ennå hus igjen i sentrum, men

ingen av dem hadde vinduer. Bare noen få hadde tak.

Det brant flere steder. Og mange hus var simpelthen

grushauger.

Bilene som en gang hadde kjørt på disse gatene,

var spredd utover. Som om den brutale guden hadde

blitt lei lekebilene sine og kastet en hel kasse av dem

utover ruinhaugen.

Men det verste var ikke sammenraste betongelementer.

Eller gatelykter som var vridd som ynkelige

piperensere. Eller virvaret av ledninger, lekke

vannrør, smadrete butikkvinduer eller trær som var

rykket opp med røttene.

Det verste var alle likene.

Ingen av disse menneskene var blitt advart om

rakettangrepet. De døde der de gikk. Der de sto.

Der de spiste en iskrem. Der de satt på en benk

og leste avisen. Der de klinte med sin elskede. Der

de rolig drev med sitt eget liv og ikke ante at på

et toppmøte bare noen tusen kilometer unna, ble

den grusomme avgjørelsen tatt. På det toppmøtet

på Maldivene, som hadde vært omtalt i nyhetene i

dagevis, hadde en av partene gitt opp å snakke og

sendt en dødelig ladning av gårde. Ned over Marinas

land.

Det gjorde henne ør. Det var umulig å forstå.

Da hun og de fem andre ungdommene rundt henne

gikk ned i bunkersen for 35 dager siden, var verden

vakker og full av muligheter.

Ikke minst fordi en av dem kom til å vinne førstepremien

i Brutal-TVs store realitysatsing, «Straffekolonien

». Alle kom de til å bli kjendiser. Men én av

dem ville også vinne en hel million! De seks hadde

gått ned i bunkersen og sloss hardt for å vinne pengene.

De hadde prøvd å følge alle reglene og påbudene

og gjøre slik programlederen, Storemor, hadde sagt.

De hadde ikke ant at verden – slik de kjente den

– snart skulle være en annen verden. Eller at verden

snart skulle ta slutt. I 35 dager hadde hun og Bruno,

som var 14 år og dermed like gammel som henne,

vært i teten, og ingen visste sikkert hvem av dem som

ville ende opp med seier. Men Marina hadde hatt en

god følelse … Hun hadde kreftene og selvtilliten til

å gå det siste stykket i enhver konkurranse. Hun var

vant til å slåss. Vant til å kaste med hodet så den svarte

hårfletta svingte bak i nakken og alltid rede til å takle

alle problemer hodestups og med guarden oppe.

Men dette ante hun ikke hvordan hun skulle takle.

Det var umulig å forstå at verden en gang hadde

vært vakker, vært full av blomster og dyr og flotte

farger.

Hun snudde seg vekk og klemte Bruno enda

hardere inntil seg, som om synet og lukta av ham

kunne få alt til å forsvinne. Han var fem centimeter

lavere enn henne, og hun gløttet over hodet

hans på de fire andre. Hva skjedde inni hodene på

Christian, Karen, Dan og Rose akkurat nå?

Kjøp boken her

%d bloggers like this: