Dødens ansikt
MARINA
Lukta av en utbombet by kan beskrives, men
aldri forstås. Du forstår ikke hvorfor tunga kleber
seg fast til ganen. Eller hvorfor spyttet ditt smaker
surt. Til du skjønner at det er smaken av all aske
som virvler rundt. Hundrevis av forkullede, døde
mennesker som ikke lenger likner mennesker. Fraværet
av lyd – med unntak av svak knitring fra den
nærmeste ulmebrannen. Sola er en svak, skittengul
kule på den skittengrå himmelen. Noen kvartaler
lenger bort raser en boligblokk sammen.
Tenk deg at hele den verden du kjenner så godt
var rasert av en rasende gud med ADHD. En stum
gud som brutalt og rått slo vilt om seg. En gud
som ikke minnet om den gud som Marina en gang
hadde lært om på skolen.
Hun var sikker på at det hun så akkurat nå kom
til å tatoveres på innsiden av skallen hennes og
være med henne til hun døde. Sammen med de fem
andre ungdommene sto hun på en høyde og så ut
over det som hadde vært en storby.
Jo da, det fantes ennå hus igjen i sentrum, men
ingen av dem hadde vinduer. Bare noen få hadde tak.
Det brant flere steder. Og mange hus var simpelthen
grushauger.
Bilene som en gang hadde kjørt på disse gatene,
var spredd utover. Som om den brutale guden hadde
blitt lei lekebilene sine og kastet en hel kasse av dem
utover ruinhaugen.
Men det verste var ikke sammenraste betongelementer.
Eller gatelykter som var vridd som ynkelige
piperensere. Eller virvaret av ledninger, lekke
vannrør, smadrete butikkvinduer eller trær som var
rykket opp med røttene.
Det verste var alle likene.
Ingen av disse menneskene var blitt advart om
rakettangrepet. De døde der de gikk. Der de sto.
Der de spiste en iskrem. Der de satt på en benk
og leste avisen. Der de klinte med sin elskede. Der
de rolig drev med sitt eget liv og ikke ante at på
et toppmøte bare noen tusen kilometer unna, ble
den grusomme avgjørelsen tatt. På det toppmøtet
på Maldivene, som hadde vært omtalt i nyhetene i
dagevis, hadde en av partene gitt opp å snakke og
sendt en dødelig ladning av gårde. Ned over Marinas
land.
Det gjorde henne ør. Det var umulig å forstå.
Da hun og de fem andre ungdommene rundt henne
gikk ned i bunkersen for 35 dager siden, var verden
vakker og full av muligheter.
Ikke minst fordi en av dem kom til å vinne førstepremien
i Brutal-TVs store realitysatsing, «Straffekolonien
». Alle kom de til å bli kjendiser. Men én av
dem ville også vinne en hel million! De seks hadde
gått ned i bunkersen og sloss hardt for å vinne pengene.
De hadde prøvd å følge alle reglene og påbudene
og gjøre slik programlederen, Storemor, hadde sagt.
De hadde ikke ant at verden – slik de kjente den
– snart skulle være en annen verden. Eller at verden
snart skulle ta slutt. I 35 dager hadde hun og Bruno,
som var 14 år og dermed like gammel som henne,
vært i teten, og ingen visste sikkert hvem av dem som
ville ende opp med seier. Men Marina hadde hatt en
god følelse … Hun hadde kreftene og selvtilliten til
å gå det siste stykket i enhver konkurranse. Hun var
vant til å slåss. Vant til å kaste med hodet så den svarte
hårfletta svingte bak i nakken og alltid rede til å takle
alle problemer hodestups og med guarden oppe.
Men dette ante hun ikke hvordan hun skulle takle.
Det var umulig å forstå at verden en gang hadde
vært vakker, vært full av blomster og dyr og flotte
farger.
Hun snudde seg vekk og klemte Bruno enda
hardere inntil seg, som om synet og lukta av ham
kunne få alt til å forsvinne. Han var fem centimeter
lavere enn henne, og hun gløttet over hodet
hans på de fire andre. Hva skjedde inni hodene på
Christian, Karen, Dan og Rose akkurat nå?
MARG & BEIN 