Skrekkens hus

Skrekkens husEn sann historie

– I kveld skal jeg fortelle dere en helt spesiell historie, sa storebroren til Niko.

Simen kjente allerede at de tynne, små hårene på armen lettet fra huden. Ingen kunne fortelle grøsserhistorier som Nikos storebror, Jørn.

– For det spesielle med denne er at den er helt sann, fortsatte storebroren.

Jørn var tre år eldre og kom alltid inn rett før leggetid når Simen overnattet. Tidligere hadde Simen våknet hver eneste natt i en uke fordi storebrorens grufulle historie snek seg inn i drømmene. Men Jørn hadde aldri påstått at det han fortalte var sant. Ikke før i kveld.

Simen og Niko hadde allerede pusset tennene og krøpet under dynene. Storebroren satt på stolen ved skrivebordet. Niko lå i senga si inne ved veggen og Simen i den sammenleggbare gjestesenga borte ved vinduet. Det fikk ikke hjelpe at han ville bli supertrøtt på skolen i morgen, dette måtte han høre.

– Men dere må love å aldri si det til noen. Det er bare fordi du er broren min, Niko, at jeg forteller dere dette, sa Jørn. – Ok?

Begge nikket.

– Bra. Ok, nå skal dere høre. Hvis man drar nordover langs hovedveien, ut av sentrum og kjører omkring en mil, så kommer man etter hvert til en nedlagt matbutikk. Derfra går det en smal vei mot høyre. Etter et par hundre meter ser du et gammelt hus. En gang var dette et hjem der det bodde en mor med sin datter. Nå er det bare kjent som Skrekkens hus.

Storebroren ble stille noen sekunder. Simen ønsket de hadde hatt på et lys. Han trakk dyna enda høyere opp. For han visste at nå skulle de få vite hele historien om hvorfor det ble kalt Skrekkens hus.

– Dama flyttet inn sammen med datteren en skikkelig ufyselig høstdag. Folk i nærheten stusset på at den nye naboen ikke hilste på dem. Enda merkeligere ble det da hun ikke sendte jenta på skolen, men underviste henne hjemme. Siden de holdt seg for seg selv, begynte folk å bli nysgjerrige. En nabo kom bort med nybakte boller. Men moren åpnet bare døra på gløtt og ba henne gå sin vei. Når jenta en sjelden gang var ute, så hun alltid ned da hun møtte noen.

Storebroren kikket ut av vinduet, som om han bare måtte kjenne litt på stemningen. Simen var ikke sikker på om han ville høre resten av historien.

– Folk ble jo skikkelig nysgjerrige, og noen av ungene i nabolaget la seg i buskene og spionerte. Til og med noen av fedrene lusket rundt huset om kvelden for å finne ut mer om dem som bodde der. Men de svarte gardinene var alltid trukket for. Noen mente å ha hørt skrik innefra, men de fleste ga opp og lot dem etter hvert være i fred. Bortsett fra to kamerater som var særlig nysgjerrige. Den ene syntes jenta var det vakreste han hadde sett. Han var faktisk helt vilt forelsket i henne, selv om de aldri hadde snakket sammen. Men en dag skjedde det noe. Han kom nemlig over jenta nede ved elva. De begynte å snakke sammen, selv om jenta i starten virket kjempenervøs og rar. Ikke at han spurte hvorfor jenta og moren var så merkelige, de bare pratet om helt vanlige ting, og det fikk tydeligvis jenta til å slappe av. For gutten hadde selv hatt en mor med psykiske problemer, og følte nok at de hadde noe felles. Snart hadde de avtalt å møtes igjen nede ved elva dagen etter. Sånn fortsatte de utover sommeren. Gutten fant ut at hun het Marion og var redd for det meste her i verden. Han tenkte at det var fordi hun hadde levd et altfor beskyttet liv i huset sammen med den strenge moren. Den eneste som visste om dette, var guttens kamerat. Men han fortalte det ikke til noen. For begge skjønte at dette kunne gå galt om det ikke ble holdt helt hemmelig. Det var tydelig at moren hennes ville bli illsint om hun var sammen med andre, og særlig en gutt. Samtidig hadde folk i nabolaget begynt å advare barna sine mot Marion og moren. Noen hadde nemlig sett at det kom skumle, ukjente menn på besøk sent på kvelden.

Storebroren tok en ny pause.

– Og så? sa Niko forventningsfullt.

– Og så kom sensommerdagen da jenta og gutten møttes et sted dypt inne i skogen. Plutselig for Marion sammen, som om hun hadde hørt eller sett noe. Hun sa at hun måtte komme seg hjem med en gang. Gutten spurte hva det var, men hun svarte ikke, ble bare helt tom i blikket og skalv. Det var som om hun hele tiden balanserte på et slags stup, og det hadde garantert noe med moren å gjøre. Før hun løp, avtalte de et møte dagen etter til samme tid. Men Marion dukket ikke opp.

Det var så vidt mulig å skimte øynene til storebroren i det mørke rommet. Han trakk pusten og fortsatte.

– Gutten ventet til kvelden. Så snek han seg helt opp til huset og lyttet ved vinduene. Da hørte han ropet. Et hjerteskjærende skrik. Et sånt som virkelig gikk gjennom marg og bein. Gutten løp rett hjem og fortalte det til foreldrene. Han måtte jo samtidig innrømme at han hadde truffet jenta i huset. Foreldrene ringte lensmannen. Men da politiet kom fram til huset, var det ingen som åpnet. Lensmannen skulle til å dra igjen, da han la merke til noe mørkt på dørhåndtaket. Han lyste med lommelykta og oppdaget at det var blod. Lensmannen besluttet å bryte seg inn. Synet som møtte dem, var grusomt. Det var blod på veggene. På gulvet. På møblene. De gjennomsøkte huset, men fant ingen, verken døde eller levende.

– Hva … hva hadde skjedd der inne? spurte Niko.

– De fant ikke bare blodsporene. Det var også tegn på at noen var blitt holdt fanget der. De fant lenker på veggen. Det var ganske drøye greier.

– Marion? glapp det ut av Simen.

– Nei, Marion fikk jo gå ut. De lette i hele huset etter Marion og moren. Dagen etter gikk de manngard etter dem i skogen og de søkte i sjøen. Det var på stranda de fant henne.

– Marion?

Det bare glapp ut av Simen igjen.

– Nei, moren. Hun hadde stukket seg selv i brystet med en kniv. På klærne hadde hun blod som ifølge DNA-testen viste seg å tilhøre en annen en henne selv. Men Marion fant de aldri.

– Så hva skjedde med henne? undret Niko.

– Moren tok helt sikkert livet av henne. Derfor går hun igjen i huset. Folk som passerer har sett henne i vinduene om nettene. Håret står til alle kanter og hun har et smalt utsultet ansikt. Noen har også hørt gråting der inne. Ingen tør kjøpe huset, så nå bare står det der og forfaller.

– Hvem sitt blod var det i huset og på moren? spurte Simen.

– Det fant de aldri ut av. Men det ble funnet noen tenner som ser ut til å ha tilhørt en mann. Det samme gjelder noen hårtuster og neglen på en tommel. Ingen vet nøyaktig hvilke grufulle ting som har skjedd i det huset, men folk har jo blitt drept der.

– Stakkars Marion, sa Simen. – Hun moren virket ikke mye god.

– Når skjedde dette? spurte Niko.

– For litt over et halvt år siden.

– Ikke lenger siden?

– Jeg vet ikke engang om blodsporene er vasket vekk.

Advertisements

5 kommentar to “Skrekkens hus”

  1. Holder på med boken nå, anbefales. Denne boken var utrolig bra så langt hvertfall. Men bøkene kunne gjerne vært skrevet med litt mindre skrift, og litt lengre.

  2. Tyra Prent Says:

    Hei. Jeg hørte første kapittel i tokke, det var kjempegøy! Fantastiske bøker! Jeg vant til og med «Fingeren» og det var litt morsomt fordi de kalte meg «du med lua» hahaha

  3. Skal lese den er den bra ?

  4. ser kjempebra ut

  5. Denne boka har skjedd på ekte jeg har opplevd det der jeg er Marion!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: