Rattus norvegicus

1. Den feite rotta

Jeg har vært redd før. Skikkelig dødsredd. Det var

likevel ingenting mot det jeg følte akkurat nå.

Foran meg sto det ei feit og diger kloakkrotte.

Den kikket nysgjerrig på meg med svarte øyne. Dyret

rynket snuta og luktet ut i lufta. Jeg visste hva

den luktet. Og nå kom den nærmere med små rotteskritt.

Jeg kunne skimte skarpe tenner i munnen

dens.

Men det var ikke denne rotta som gjorde meg

så vanvittig redd.

Det var alle de andre.

Lukket jeg opp døra, visste jeg hva som ville

vente meg. Der var det ingen enslig, nysgjerrig rotte.

Der var det tusenvis av dem. Rotter med skarpe

tenner og all verdens sykdommer. Rotter som spiste

søppel og badet i kloakk. Rotter som gikk etter

mennesker. Rotter som fulgte etter meg.

Bare meg!

Utenfor var det tre etasjer ned. Det var ingen

steder å gjemme seg. Jeg var fanget.

Det finnes øyeblikk man bare må tenke gjennom

livet. Ta en opptelling.

Selv om det slett ikke passer.

Jeg hadde opplevd altfor lite. Jeg var altfor ung.

Dette var et sånt øyeblikk. Frykten for at dette

kunne være slutten raste gjennom meg. For jeg innså

at alt som ville hende etter dette kom til å bli verre.

Mye verre.

Det skjedde ting med meg som jeg ikke kunne forklare.

Et menneske skulle ikke lukte som meg. Selv

om jeg ikke kunne sanse det med egen nese. Rundt

meg var det ivrige rotter i glassbur. De små gummiaktige

snutene snuste ut i lufta. Rottene været meg.

Jeg fikk lyst til å skrape lukten ut av huden.

Klore meg til blods. Men jeg visste at det ikke ville

hjelpe.

Jeg vurderte å kaste en av glasskrukkene på

rotta, men besinnet meg. Jeg måtte tenke. Men det

var noe med øynene til rotta. Som om den så inn i

meg. Hva tenkte den nå? Kunne jeg forstå hva som

foregikk i hodet dens?

Det var som om en tjukk masse rant ute i korridoren.

Og denne massen var levende. Det var tusenvis

av rottepoter som tasset ivrig mot linoleumen.

Nå krafset de på døra. De ville inn hit. Inn til meg.

Jeg kunne drept kloakkrotta med et knyttneveslag

mot hodet. Jeg tror jeg hadde det i meg. Men

jeg gjorde det ikke. For det ville ikke hjelpe. Det var

for mange av dem.

Dørhåndtaket vibrerte. Hele døra skalv av vekten

fra rottene.

– Gå vekk!

Jeg ville ikke klare å holde dem ute. De var

for mange.

– La meg være i fred!

Rotta på benken så mot døra. Den visste at rottehordene

ikke ville gi seg før de kom seg inn hit.

Selvsagt hjalp det ikke å rope.

Ingenting hjalp.

– Jeg orker ikke mer! skrek jeg.

Det var helt sant. Tiden var i ferd med å renne ut.

Og nå hørte jeg stemmen til en desperat mann

ute i gangen. Han som var enda farligere enn rottene.

Han som ville gjøre kort prosess med meg.

Han som ikke hadde bruk for meg lenger.

Hva gjorde jeg nå?

Kjøp boken her

Advertisements
%d bloggers like this: