Utsikt til døden

Jonas dro inn den friske fjelluften og stirret opp i den skyfrie himmelen. Han senket blikket mot horisonten og så utover jorder, skog og bygdelandskap. Deretter vekslet han blikk med Egon og Lasse. Begge smilte, selv om alle var slitne etter å ha klatret opp bratt terreng og skrenter med løs stein. Men nå nærmet de seg det øverste punktet på Bleikfjell, den høyeste toppen i mils omkrets.

Det var første uke i sommerferien og ingenting skjedde. De hadde gamet. Sett serier. Spilt fotball. Egon hadde snakket i det vide og brede om et spionkamera han hadde bestilt, alt fra de tekniske detaljene til mulighetene for å overvåke folk uten at de merket det. Jonas og Lasse syntes han virket helt besatt av det kameraet. Egon ble som alltid litt irritert da de andre ikke delte interessen hans. Bare for å avbryte ham, utbrøt Jonas at det egentlig var helt sykt at de aldri hadde klatret opp på Bleikfjell, når de hadde kikket opp på toppen siden de ble født. Det tok ikke lang tid før de bestemte seg: dette var dagen for å erobre fjellet. Man trengte ikke være fjellklatrer for å bestige toppen, men det hadde vært en slitsom tur. Ikke minst farefull da Egon kom borti løse steiner som raste ned mot Lasse og Jonas. En hundrekilos kjempe sneiet Jonas før den tok med seg flere steiner og ble til et lite ras videre ned i avgrunnen.

– Skjerp deg! hadde han ropt.

Egon flirte.

Det var sein ettermiddag da de nådde toppen. Egon var først, tett fulgt av Lasse og til slutt Jonas. De tok bilder med mobilene i alle himmelretninger, poserte og ropte seiersbrøl til det sved i lungene.

– Sjekk den utsikten, utbrøt Jonas og slo ut med armene. – Hvorfor har vi ikke gjort dette før?

– Det er helt uforståelig, istemte Egon.

– Men jeg er helt gelé i beina, sukket Lasse og begynte å massere leggene.

– Se, der bor jeg, sa Egon mens han dyttet den lyse luggen til side og pekte. – Mora mi er i hagen. Hun er ikke større enn en bille.

De stod en stund og pekte ut bygningene i nabolaget sitt: kirken, bensinstasjonen og skolen. Jonas fant huset sitt og så hvordan semitrailere rullet forbi på veien utenfor, lekelastebiler som i virkeligheten veide mange tonn. Det var som om de kikket ned på en modell av hjemstedet.

– Sånn er det å være fugl, sa Jonas.

– Jeg blir nesten litt svimmel, jeg, sa Lasse som hadde reist seg igjen.

– Men se der, er ikke det Otto i hagen sin? Egon pekte.

De andre fulgte fingeren hans.

– Ser ut som han krangler med en fyr, mente Jonas.

De var ikke i tvil om at to personer dyttet på hverandre i hagen utenfor huset til bråkmakeren Otto. En mann som de alltid hadde passet seg for. Ikke at han hadde gjort dem noe, men de hadde hørt saftige historier om at han stadig fikk politiet på døra og hadde sittet inne for spritsmugling, vold og andre ting. Visstnok hadde han truet folk nede på puben med kniv og det gikk rykter om at han satt fyr på bilen til en person han kranglet med. Men det folk oftest snakket om, var den gangen politiet kom for å hente ham til soning og han forskanset seg i huset med en hagle. Riktignok var det så lenge siden at de antakelig gikk i barnehagen da det skjedde, men i følge historiene måtte politiet til slutt skyte inn røykgranater og storme huset iført skjold og hjelmer.

Det var hvem som var Otto der nede. Den ene hadde røde bukser, den andre var kledd i svart. Mennene hevet knyttnevene og danset liksom rundt hverandre.

– Oi, så dere det. Han traff skikkelig! utbrøt Jonas.

Mannen i svart slo igjen, og den rødkledde ramlet bakover. Deretter satte den svartkledde seg oppå ham i gresset og slo gjentatte ganger. Det kunne se ut som den svartkledde traff ham midt i ansiktet.

– Fy fader, det ser vondt ut, sa Jonas.

– Få se, sa Egon og forsøkte å dra til seg kikkerten.

– Vent, han får skikkelig juling, fortsatte Jonas.

– Men … men tenk om han slår ham i hjel, sa Lasse.

Den svartkledde reiste seg endelig mens fyren i røde bukser ble liggende igjen i gresset. Det virket ikke som han rørte seg.

– Se hva han gjør nå!

Mannen i svart tok tak i armene hans, slepte ham over gresset og bort til uthuset. Der åpnet han døra og halte fyren inn. Deretter lukket han etter seg.

– Oi, det der var helt sykt. Hva gjør vi nå? spurte Lasse.

– Jeg må ringe politiet, sa Jonas og tok opp mobilen. – Søren, det er ikke dekning her.

De andre var stille en stund.

– Vi må komme oss fort ned, sa Jonas besluttsomt.

– Vent, vent, sa Lasse. – La oss tenke litt først. Det kan jo hende at de bare sloss litt. Akkurat som vi gjør på skolen. Og nå tok han fyren inn i uthuset og la ham på en seng, ga ham litt vann og en kald klut på panna.

– Hadde ikke du ødelagt kikkerten, skulle jeg i hvert fall funnet ut hvem av dem som var Otto, sa Jonas surt til Egon.

– Et kamera med skikkelig zoom hadde jo vært mye bedre, la Egon til. – Da kunne vi jo filmet alt.

– Tenk om han er alvorlig skadet, sa Jonas.

– Har vi så veldig lyst til å bli involvert i sånt som Otto driver med, da? sa Lasse.

– Tenk om det var Otto i de røde buksene, sa Jonas. – Kanskje det er han som er skadet?

– Jeg har aldri sett Otto gå kledd i røde bukser. Men jeg har ofte sett ham i svarte klær, mente Egon.

– Vi må i hvert fall komme oss ned før det blir mørkt, påpekte Jonas.

De hadde rukket å bli kalde i vinden som blåste på toppen, og hutret litt idet de kikket bekymret på hverandre. Fortsatt kom ingen ut av uthuset til Otto langt der nede.

– Ok, vi skynder oss, sa Egon.

Kjøp boka her