Fingeren

1. Fingeren på gulvet

Jeg føler meg utrolig kvalm. Det kom helt plutselig.

Jeg sitter midt i klasserommet og kjenner at det roterer i magen. Det kan jo gå over.

Læreren snakker om norske vikingkonger. Eirik Blodøks. Harald Gråfell. Olav Tryggvason. Jeg klarer ikke å følge med.

Skal jeg reise meg og spurte mot doen, i tilfelle magesausen velter ut av meg?

Smertene gir seg et lite øyeblikk. Jeg tror det kan gå bra. Læreren er av typen som hater at elevene går på do i timen. Hvis det ikke er krise, kan du sikkert vente til friminuttet, pleier han å si. Når er det egentlig krise?

Ingen i klassen har hatt omgangssyke i det siste. Har jeg spist noe rart? Ikke som jeg kan komme på. Brødskiver til frokost, seipanetter til middag, en yoghurt, noe frukt.

Smitten kan jo ha kommet fra hvor som helst. Vi har hatt om det på skolen. Hvor viktig det er å vaske hendene. Om hvor lite som skal til før bakterier og basiller invaderer kroppen. Det kan sitte en hel smittebande bare på et dørhåndtak.

Nå blir det verre igjen. Det er som om noe griper rundt magesekken og klemmer av all kraft. Jeg forsøker å svelge. Konsentrerer meg om et lite punkt på pulten.

Læreren har begynt å stille spørsmål. Sier han navnet mitt, rister jeg bare på hodet. Åpner jeg munnen nå, er det garantert ikke ord som kommer ut.

Dette går ikke. Jeg må vekk. Få litt frisk luft. Bort fra de andre. Finne en do. Og kanskje legge meg ned.

Tenk hvor sykt flaut det blir om jeg kaster opp her inne. De andre vil holde seg for nesa og se på meg med avsky. De neste årene kommer folk stadig til å minne meg på den dagen da Maja spydde i klasserommet. Skulle ikke forundre meg om det vanker et kallenavn eller to.

Jeg reiser meg. Selvsagt skulle jeg gjerne spurt læreren om lov. Men det er ikke tid. Jeg kan ikke åpne munnen.

Med den ene hånda mot leppene løper jeg mot døra. Magen er en vaskemaskin og hodet er en karusell.

Jeg når aldri døra. Akkurat idet jeg passerer første rad, velter det ut av meg. Jeg hører de andre rope æsj og hun spyr. Det er ikke mulig å gå et skritt lenger. Jeg står tvekroket og lar den tjukke magesausen plaske utover gulvet med et grusomt stønn. Det kjennes som om alt vrenger seg inne i meg.

Men så gir krampene seg. Jeg får puste igjen. Øynene er så fulle av tårer at jeg så vidt kan skimte den klumpete dammen på linoleumen.

En hånd stryker meg mykt på ryggen.

– Det går bra, sier Emilie.

Det går ikke bra. Men det er fint at hun sier det likevel. Det er helt fantastisk at hun orker å stryke meg på ryggen mens spylukta river i nesa.

De andre har trukket seg vekk. Læreren stønner.

Jeg skal tørke det opp. Det er mitt spy. Jeg er bedre nå. Noen kan sikkert hjelpe meg med å finne bøtte og klut. Bare vent til jeg får pusten tilbake, så skal jeg si unnskyld til alle sammen.

– Men hva er det?

Stemmen tilhører Lars. Og den er like ved meg.

– Det … det er …

Stemmen hans er helt rar. Jeg vet da at spyet mitt er veldig ekkelt. Det høres nesten ut som om jeg har kastet opp innvollene eller spist snegler. Alle kan få omgangssyke. Og i dag var det dessverre meg. Ferdig med det!

– Men … men det er jo en finger!

Jeg blunker til jeg kan se klart. Hva var det Lars sa? En vanvittig redsel fyller hele kroppen.

På gulvet, midt i dammen av oppkast, ligger det en menneskefinger.

Kjøp boka her