Naskerne

1. Dødens brev

Jeg er ikke feig. Det sier jeg til meg selv om og

om igjen. Men det er akkurat det Stian hvisker

i øret mitt.

– Du er vel ikke feig?

Han sier det så lavt at mannen ved kassa umulig

kan høre det. Dessuten er han opptatt med å

betjene en annen kunde.

Jeg skal til å garantere ham at jeg søren ikke

er feig. Samtidig har jeg ikke lyst til at posen med

chips skal forsvinne innunder Stians jakke.

Mannen i kassa heter Benjamin. Han pleier

å smile og småprate med kundene.

Nå kan han få sparken. På grunn av meg.

Og Stian.

Det er ikke første gangen vi er innom bensinstasjonen

etter skolen. Som regel er vi der flere ganger

i uka. Hver gang tar vi med oss noe. Uten å

betale. Sjokolade. Is. Blader. Tyggis. Chips. Veldig

ofte chips. Det er noe med utfordringen i å gjemme

en hel chipspose under jakka og få den med oss

uten at betjeningen merker det.

I forrige uke kom Benjamin bort til oss. Jeg trodde

han skulle si noe kompisaktig, sånn som han pleide.

Jeg vet hva dere driver med, sa han med hard stemme.

Vi spilte uskyldige og lot som om vi ikke skjønte

hva han snakket om. Men vi gjorde jo det. Eieren av

bensinstasjonen var møkklei av at så mange varer

ble borte. Fortsatte naskingen, ville Benjamin miste

jobben. Vil dere at jeg skal miste jobben? Vet dere

hvor vanskelig det er å finne jobb for tiden?

– Vi lovte ham ingenting, hvisker Stian.

Han har rett. Vi lovte ham ingenting, og sa i

stedet

noe om at alle trodde vi stjal bare fordi gutter

på vår alder liksom skulle gjøre det. Det kunne jo

være en voksen. Det kunne være han, sa vi og pekte

på en eldgammel krok som var innom for å kjøpe

en avis. Gubben var nok ikke et helt godt eksempel.

For Stian handlet det aldri om at Benjamin kunne

miste jobben eller ei. Han var opptatt av at vi ikke

skulle la oss skremme. Stian mente at Benjamin trodde

han testet samvittigheten vår, mens det egentlig

handlet om mot. Hvis vi rapper noe i dag, beviser

vi at vi ikke lar oss skremme. Du og jeg – vi er ikke

feige, sa Stian. Og jeg er ikke feig. Det hender kanskje

jeg blir litt småskjelven. For Benjamin vet at det er vi

som nasker nå. Hva skjer om han tar oss på fersken?

Jeg er ikke feig. I hvert fall ikke i dag.

– Gjør som vi pleier, sier Stian.

Jeg plukker opp en melkesjokolade. Den aller

minste som finnes, og roter i lomma etter mynter.

Jeg stiller meg bak en fyr som skal betale for noe

vindusspylervæske.

Det blir min tur og Benjamin setter opp en

skeptisk mine.

– Hei, sier jeg.

– Hei sann, sier Benjamin kaldt. – Og du skal

bare ha den?

Jeg nikker. Benjamin ser bort på Stian som

venter

ved utgangen.

– Dere husker det vi snakket om? spør han

og holder opp strekkoden på sjokoladen foran

avleseren.

– Klart det, sier jeg.

– Jeg stoler på dere nå.

– Det er … fint.

Jeg betaler og vi går ut. Etter noen skritt utenfor

begynner vi å løpe. Forbi pumpene og bortover

gangveien. Stian flirer. Jeg har nok med å holde følge.

I lomma ligger den lille sjokoladen. Den frister

ikke, selv om jeg har kjøpt den. Vi løper over

broa og et stykke langs veien. Da vi er ute av syne

fra bensinstasjonen, drar Stian opp chipsposen og

åpner den med et smell.

– Nystjælt chips smaker liksom best, sier han og

stikker hånda nedi posen.

Deretter holder han den fram foran meg. Jeg ser

flakene tyte opp av posen.

– Nei takk, sier jeg.

I stedet åpner jeg sjokoladen, som om jeg heller

vil spise den. Jeg stapper halve inn i kjeften og tygger

så raskt at jeg nesten ikke kjenner smaken.

– Fy fader, han skjønte ingenting, sier Stian og

flirer. – Vet du hva? Det føles utrolig deilig. Han

trodde han kunne stoppe oss.

Jeg nikker, tygger sjokolade og holder resten

fram til Stian.

– Nei, jeg holder meg til tjuvgods.

– Han kan jo miste jobben, da.

– Det er bare sånt de sier for å få oss til å slutte.

Det forsvinner litt chips og godteri på alle bensinstasjoner.

Det er derfor det er så dyrt der. De regner

med at det skal skje.

Stian har sikkert rett. Jeg tar en bit til av sjokoladen.

Jeg vet ikke hvorfor Stian er så oppsatt på å

fortsette. Kanskje det har noe å gjøre med at faren

er politimann? Som om han skal bevise for seg selv

at han tør å gjøre det likevel. På en skala for strenge

fedre fra en til ti, vil jeg si at faren til Stian scorer ni.

Kanskje ni og et halvt.

Det er som om han hele tiden må bevise for alle

og seg selv at han er en tøffing. Noen ganger virker

det litt slitsomt.

Nå er det to uker siden Benjamin skjønte alt.

Det var en lur plan som vi ikke hadde tenkt godt

nok gjennom. Vi kom løpende inn på bensinstasjonen

og sa at en skummel mann fulgte etter

oss. Benjamin

gikk ut for å se etter mannen. I mellomtiden

fylte vi sekkene med godteri og chips.

Selvsagt var det ingen skummel mann som fulgte

etter oss. Sekkene var så fulle at han måtte merke

at varer var forsvunnet.

Da Benjamin kom tilbake, takket vi ham for

hjelpen

og løp fnisende derfra. Vi var dårlige skuespillere.

Men når han merket hva som hadde skjedd,

var vi allerede borte ved kirken og stappet i oss nyrappa

tjuvgods. Den gangen smakte det dødsbra,

men ikke i dag.

– Hva om vi bare tar en pause til han har roet

seg? forsøker jeg.

– Vi er altfor gode til å bli tatt. Han kan aldri

bevise at det er oss. Da må han ta oss på fersken, og

det klarer han ikke.

– Det blir jo litt kjedelig å gjøre det samme hele

tiden. Jeg bare tenkte vi kunne finne på noe nytt …

– Hvis du vil at jeg skal få med meg noen

andre, så …

– Glem det, avbryter jeg. – Opplegget er jo

egentlig … perfekt.

– Sikker på at du ikke skal ha litt chips, Elias?

Han holder posen ertende fram foran meg. Jeg

tar ut et flak og putter i munnen.

Etterpå går vi hver til vårt. Jeg kaster halve sjokoladen

i en søppelkasse. På veien forsøker jeg

å tenke ut noe som kan få Stian til å ta en pause.

Antakelig bare ekstrem utskjelling av faren, og jeg

tyster ikke. Der går grensen.

Hjemme låser jeg opp døra, går opp på rommet

og begynner på leksene. Jeg er ukonsentrert,

så snart skrur jeg på tv-en og spiller bowling på

PlayStation. Etter en stund kommer mamma hjem

og spør som vanlig hvordan skolen har vært.

– Bra, sier jeg.

Standardsvaret. Mamma står i døråpningen og

forteller at det blir kjøttkaker til middag.

– Bra, sier jeg.

– Også har det kommet et brev til deg, sier hun.

Jeg setter spillet på pause og ser på henne. Hun

holder fram en konvolutt.

– Et brev?

Ingen sender meg brev. En sms, kanskje en mail,

men ikke brev.

– Det er ikke noe frimerke, så det ser ut som om

noen har puttet det i postkassa. Kanskje det er fra en jente?

Jeg skal til å fnyse av det siste, men tenk om

mamma har rett. Selv om jeg egentlig vil rive det

opp med en gang for å finne ut hva det er, venter

jeg til hun har gått. Først kikker jeg på konvolutten.

Elias Stenersen står det med rød tusj på

framsiden. Konvolutten er limt igjen. Tenk om det

er fra Matilde. Nei, det er noe med skriften, det

ligner ikke hennes. Jeg har tross alt sittet bak henne

i nesten et halvt år. Hun har små, fine sløyfer i

skjønnskriften sin.

Jeg lirker en finger inn på siden og river det opp.

Oppi konvolutten ligger det et sammenbrettet ark.

Noe av tusjskriften har trukket gjennom papiret.

Brevskriveren har tydeligvis brukt store, kraftige

bokstaver. Jeg bretter opp arket og leser.

En vond følelse sprer seg hurtig rundt i kroppen.

Det er som gjentatte slag i magen. Har jeg

virkelig

lest riktig? Jeg ser på arket igjen. Tre ord.

Ujevne, røde bokstaver. Tre harde knyttnever. Jeg

leste riktig

første gangen.

DU SKAL DØ!

Kjøp boken her

Advertisements
%d bloggers like this: