Naskerne
1. Dødens brev
Jeg er ikke feig. Det sier jeg til meg selv om og
om igjen. Men det er akkurat det Stian hvisker
i øret mitt.
– Du er vel ikke feig?
Han sier det så lavt at mannen ved kassa umulig
kan høre det. Dessuten er han opptatt med å
betjene en annen kunde.
Jeg skal til å garantere ham at jeg søren ikke
er feig. Samtidig har jeg ikke lyst til at posen med
chips skal forsvinne innunder Stians jakke.
Mannen i kassa heter Benjamin. Han pleier
å smile og småprate med kundene.
Nå kan han få sparken. På grunn av meg.
Og Stian.
Det er ikke første gangen vi er innom bensinstasjonen
etter skolen. Som regel er vi der flere ganger
i uka. Hver gang tar vi med oss noe. Uten å
betale. Sjokolade. Is. Blader. Tyggis. Chips. Veldig
ofte chips. Det er noe med utfordringen i å gjemme
en hel chipspose under jakka og få den med oss
uten at betjeningen merker det.
I forrige uke kom Benjamin bort til oss. Jeg trodde
han skulle si noe kompisaktig, sånn som han pleide.
Jeg vet hva dere driver med, sa han med hard stemme.
Vi spilte uskyldige og lot som om vi ikke skjønte
hva han snakket om. Men vi gjorde jo det. Eieren av
bensinstasjonen var møkklei av at så mange varer
ble borte. Fortsatte naskingen, ville Benjamin miste
jobben. Vil dere at jeg skal miste jobben? Vet dere
hvor vanskelig det er å finne jobb for tiden?
– Vi lovte ham ingenting, hvisker Stian.
Han har rett. Vi lovte ham ingenting, og sa i
stedet
noe om at alle trodde vi stjal bare fordi gutter
på vår alder liksom skulle gjøre det. Det kunne jo
være en voksen. Det kunne være han, sa vi og pekte
på en eldgammel krok som var innom for å kjøpe
en avis. Gubben var nok ikke et helt godt eksempel.
For Stian handlet det aldri om at Benjamin kunne
miste jobben eller ei. Han var opptatt av at vi ikke
skulle la oss skremme. Stian mente at Benjamin trodde
han testet samvittigheten vår, mens det egentlig
handlet om mot. Hvis vi rapper noe i dag, beviser
vi at vi ikke lar oss skremme. Du og jeg – vi er ikke
feige, sa Stian. Og jeg er ikke feig. Det hender kanskje
jeg blir litt småskjelven. For Benjamin vet at det er vi
som nasker nå. Hva skjer om han tar oss på fersken?
Jeg er ikke feig. I hvert fall ikke i dag.
– Gjør som vi pleier, sier Stian.
Jeg plukker opp en melkesjokolade. Den aller
minste som finnes, og roter i lomma etter mynter.
Jeg stiller meg bak en fyr som skal betale for noe
vindusspylervæske.
Det blir min tur og Benjamin setter opp en
skeptisk mine.
– Hei, sier jeg.
– Hei sann, sier Benjamin kaldt. – Og du skal
bare ha den?
Jeg nikker. Benjamin ser bort på Stian som
venter
ved utgangen.
– Dere husker det vi snakket om? spør han
og holder opp strekkoden på sjokoladen foran
avleseren.
– Klart det, sier jeg.
– Jeg stoler på dere nå.
– Det er … fint.
Jeg betaler og vi går ut. Etter noen skritt utenfor
begynner vi å løpe. Forbi pumpene og bortover
gangveien. Stian flirer. Jeg har nok med å holde følge.
I lomma ligger den lille sjokoladen. Den frister
ikke, selv om jeg har kjøpt den. Vi løper over
broa og et stykke langs veien. Da vi er ute av syne
fra bensinstasjonen, drar Stian opp chipsposen og
åpner den med et smell.
– Nystjælt chips smaker liksom best, sier han og
stikker hånda nedi posen.
Deretter holder han den fram foran meg. Jeg ser
flakene tyte opp av posen.
– Nei takk, sier jeg.
I stedet åpner jeg sjokoladen, som om jeg heller
vil spise den. Jeg stapper halve inn i kjeften og tygger
så raskt at jeg nesten ikke kjenner smaken.
– Fy fader, han skjønte ingenting, sier Stian og
flirer. – Vet du hva? Det føles utrolig deilig. Han
trodde han kunne stoppe oss.
Jeg nikker, tygger sjokolade og holder resten
fram til Stian.
– Nei, jeg holder meg til tjuvgods.
– Han kan jo miste jobben, da.
– Det er bare sånt de sier for å få oss til å slutte.
Det forsvinner litt chips og godteri på alle bensinstasjoner.
Det er derfor det er så dyrt der. De regner
med at det skal skje.
Stian har sikkert rett. Jeg tar en bit til av sjokoladen.
Jeg vet ikke hvorfor Stian er så oppsatt på å
fortsette. Kanskje det har noe å gjøre med at faren
er politimann? Som om han skal bevise for seg selv
at han tør å gjøre det likevel. På en skala for strenge
fedre fra en til ti, vil jeg si at faren til Stian scorer ni.
Kanskje ni og et halvt.
Det er som om han hele tiden må bevise for alle
og seg selv at han er en tøffing. Noen ganger virker
det litt slitsomt.
Nå er det to uker siden Benjamin skjønte alt.
Det var en lur plan som vi ikke hadde tenkt godt
nok gjennom. Vi kom løpende inn på bensinstasjonen
og sa at en skummel mann fulgte etter
oss. Benjamin
gikk ut for å se etter mannen. I mellomtiden
fylte vi sekkene med godteri og chips.
Selvsagt var det ingen skummel mann som fulgte
etter oss. Sekkene var så fulle at han måtte merke
at varer var forsvunnet.
Da Benjamin kom tilbake, takket vi ham for
hjelpen
og løp fnisende derfra. Vi var dårlige skuespillere.
Men når han merket hva som hadde skjedd,
var vi allerede borte ved kirken og stappet i oss nyrappa
tjuvgods. Den gangen smakte det dødsbra,
men ikke i dag.
– Hva om vi bare tar en pause til han har roet
seg? forsøker jeg.
– Vi er altfor gode til å bli tatt. Han kan aldri
bevise at det er oss. Da må han ta oss på fersken, og
det klarer han ikke.
– Det blir jo litt kjedelig å gjøre det samme hele
tiden. Jeg bare tenkte vi kunne finne på noe nytt …
– Hvis du vil at jeg skal få med meg noen
andre, så …
– Glem det, avbryter jeg. – Opplegget er jo
egentlig … perfekt.
– Sikker på at du ikke skal ha litt chips, Elias?
Han holder posen ertende fram foran meg. Jeg
tar ut et flak og putter i munnen.
Etterpå går vi hver til vårt. Jeg kaster halve sjokoladen
i en søppelkasse. På veien forsøker jeg
å tenke ut noe som kan få Stian til å ta en pause.
Antakelig bare ekstrem utskjelling av faren, og jeg
tyster ikke. Der går grensen.
Hjemme låser jeg opp døra, går opp på rommet
og begynner på leksene. Jeg er ukonsentrert,
så snart skrur jeg på tv-en og spiller bowling på
PlayStation. Etter en stund kommer mamma hjem
og spør som vanlig hvordan skolen har vært.
– Bra, sier jeg.
Standardsvaret. Mamma står i døråpningen og
forteller at det blir kjøttkaker til middag.
– Bra, sier jeg.
– Også har det kommet et brev til deg, sier hun.
Jeg setter spillet på pause og ser på henne. Hun
holder fram en konvolutt.
– Et brev?
Ingen sender meg brev. En sms, kanskje en mail,
men ikke brev.
– Det er ikke noe frimerke, så det ser ut som om
noen har puttet det i postkassa. Kanskje det er fra en jente?
Jeg skal til å fnyse av det siste, men tenk om
mamma har rett. Selv om jeg egentlig vil rive det
opp med en gang for å finne ut hva det er, venter
jeg til hun har gått. Først kikker jeg på konvolutten.
Elias Stenersen står det med rød tusj på
framsiden. Konvolutten er limt igjen. Tenk om det
er fra Matilde. Nei, det er noe med skriften, det
ligner ikke hennes. Jeg har tross alt sittet bak henne
i nesten et halvt år. Hun har små, fine sløyfer i
skjønnskriften sin.
Jeg lirker en finger inn på siden og river det opp.
Oppi konvolutten ligger det et sammenbrettet ark.
Noe av tusjskriften har trukket gjennom papiret.
Brevskriveren har tydeligvis brukt store, kraftige
bokstaver. Jeg bretter opp arket og leser.
En vond følelse sprer seg hurtig rundt i kroppen.
Det er som gjentatte slag i magen. Har jeg
virkelig
lest riktig? Jeg ser på arket igjen. Tre ord.
Ujevne, røde bokstaver. Tre harde knyttnever. Jeg
leste riktig
første gangen.
DU SKAL DØ!
MARG & BEIN 