Den forfulgte
1. Den svartkledde
– Utrolig kjipt at dere må dra nå, sa Asgeir til
kameratene.
– Vi burde kanskje skulket en uke, foreslo
Gard.
– Eller bare sluttet på skolen, la Jonas til.
De flirte litt. Gard dro glidelåsen på boblejakka
helt opp.
– Hadde det bare ikke vært så dødskaldt i bygda
di, sa han og strammet skjerfet.
– Dere får komme tilbake til sommeren, foreslo
Asgeir.
– Klart vi kommer tilbake, lovte Gard. – Kanskje
vi kan klatre opp et bratt fjell.
– Eller bare bade masse, mente Jonas.
– Bygge ei hytte.
– Sove i telt.
Asgeir, Jonas og Gard hadde gått i samme klasse
i Oslo. Men så flyttet Asgeir til den lille bygda
Bjørkli
med familien. De hadde snakket om at Jonas
og
Gard skulle komme på besøk siden
i sommer, men
det var først nå i januar, i årets kaldeste
uke, at de
hadde kommet seg på toget for et helgebesøk.
– Håper faren din snart får start på bilen, sa
Jonas.
– Det pleier å ordne seg til slutt.
Da de skulle til togstasjonen, hadde bilen til
Asgeirs
pappa flatt batteri. For å rekke toget måtte
de småløpe hele kilometeren til stasjonen. Underveis
tok Asgeir bilder med digitalkameraet.
Nå sto de
og hutret på perrongen og fryktet at toget
var forsinket.
Den gamle stasjonsbygningen var låst. Det
hadde den vært i mange år. Toget stanset
ikke fast
på Bjørkli stasjon lenger. Man måtte ringe
et spesielt
NSB-nummer på forhånd og be toget om å plukke
opp passasjerer. Ikke overraskende var stasjonen
folketom, bortsett fra de tre guttene. Asgeir
tok et
siste bilde av kameratene.
– Det var en dritkul helg, sa Jonas for å få
tankene
bort fra toget som ikke lot til å dukke opp.
– Utrolig dødsmegabra, sa Gard, som likte
å smøre på.
Asgeir nikket fornøyd.
– Gleder meg til neste gang, la Jonas til.
Han hadde brukt flere kvelder på å overtale
foreldrene. De syntes slett ikke at det var noen
strålende
idé at han skulle dra alene med Gard
til Bjørkli. Han var for ung. Det var for langt. En
blanding av argumenter, småmasing og lett klaging
ga resultater
til slutt. Mens Gard var yngst i en
søskenflokk
på fire og fikk lov til det meste, var
Jonas enebarn.
– Går det greit å gå alene hjem? spurte Jonas.
– Klart det, alle gjør det på sånne steder som det
her, forsikret Asgeir. – Jeg pleier å slåss med ulver
og bjørner på vei til skolen, smilte han.
Det var midt på dagen og overskyet, men ikke
spesielt mørkt til årstiden å være.
– Tenk om toget er forsinket, klagde Gard og
hoppet litt for å holde varmen.
– Se, sa Asgeir og pekte. – Nå ble lysene grønne.
Ved enden av plattformen var det et signallys
som hadde skiftet fra rødt til grønt. Toget måtte
være på vei.
– Det var på tide! utbrøt Gard.
– Sikker på at du ikke blir gal av å bo så øde?
spurte Jonas.
– Nå har du spurt om det femten ganger. Vi må
bare kjøre litt lenger for å komme i butikken. Men
det er liksom ikke sånn at det ikke er mobildekning
her, da.
– Akkurat det får jo ikke jeg testet.
Jonas tok opp mobilen sin og sjekket om den
fortsatt var død. Det var nå han trengte den. Gard
skulle teste et av spillene på mobilen mens han spiste
frokost og klarte å miste den oppi et glass melk.
Det var ikke mye liv i mobilen da han fisket
den
opp. Jonas visste at foreldrene ble ekstra bekymrete
når de ikke kunne få tak i ham. Gard hadde
glemt
mobilen
hjemme, og det var ikke første gang. Asgeir
hadde lovt å sende en melding til både Gard
og Jonas sine foreldre så snart toget rullet ut fra
stasjonen med begge trygt ombord.
– Sikker på at det er mobildekning her? spurte
Jonas.
– Ja, svarte Asgeir småirritert og viste fram
displayet.
– Det er faktisk veldig bra mobildekning
i hele bygda.
– Nå hører jeg toget, opplyste Gard og fikk de
andre til å lytte.
Ganske riktig var det noe tungt og stort som var
på vei gjennom skogen.
– Får håpe de ikke glemmer å stoppe, sa Gard.
– De har alltid husket det før, forsikret Asgeir.
Like etter rullet toget sakte inn på stasjonen
og stanset helt. Kameratene lovte hverandre å ringe,
tekste, chatte og maile. De ga hverandre en staut gutteklem
før Jonas og Gard gikk på den bakerste vogna.
Det var nesten ikke folk ombord så de fant en
ledig fireseter med utsikt til perrongen. Guttene la
bagene i de ledige setene og satte seg på hver sin
side av bordet inne ved vinduet, klare for å vinke
til Asgeir.
Toget satte seg i bevegelse og begge reiste seg.
– Ha det’a, Asgeir, ropte Gard mens han veivet
med begge armer.
Jonas mimet ha det med munnen.
På perrongen vinket Asgeir med overdrevne
armbevegelser. Kameraten fulgte toget noen skritt,
tok et bilde i steget, helt til han ble stående rett
foran
stasjonsbygningen. Akkurat idet Jonas
og Gard måtte legge ansiktet helt inntil vinduet for
å få et siste skrått glimt av Asgeir, oppdaget de en
bevegelse bak vennen. En stor skygge sto plutselig
over ham. Den svartkledde skikkelsen la armen
rundt halsen til Asgeir og dro ham brutalt bakover.
– Hva skjer …? utbrøt Jonas.
I neste øyeblikk mistet de ham av syne.
MARG & BEIN 