Den forfulgte

1. Den svartkledde

– Utrolig kjipt at dere må dra nå, sa Asgeir til

kameratene.

– Vi burde kanskje skulket en uke, foreslo

Gard.

– Eller bare sluttet på skolen, la Jonas til.

De flirte litt. Gard dro glidelåsen på boblejakka

helt opp.

– Hadde det bare ikke vært så dødskaldt i bygda

di, sa han og strammet skjerfet.

– Dere får komme tilbake til sommeren, foreslo

Asgeir.

– Klart vi kommer tilbake, lovte Gard. – Kanskje

vi kan klatre opp et bratt fjell.

– Eller bare bade masse, mente Jonas.

– Bygge ei hytte.

– Sove i telt.

Asgeir, Jonas og Gard hadde gått i samme klasse

i Oslo. Men så flyttet Asgeir til den lille bygda

Bjørkli

med familien. De hadde snakket om at Jonas

og

Gard skulle komme på besøk siden

i sommer, men

det var først nå i januar, i årets kaldeste

uke, at de

hadde kommet seg på toget for et helgebesøk.

– Håper faren din snart får start på bilen, sa

Jonas.

– Det pleier å ordne seg til slutt.

Da de skulle til togstasjonen, hadde bilen til

Asgeirs

pappa flatt batteri. For å rekke toget måtte

de småløpe hele kilometeren til stasjonen. Underveis

tok Asgeir bilder med digitalkameraet.

Nå sto de

og hutret på perrongen og fryktet at toget

var forsinket.

Den gamle stasjonsbygningen var låst. Det

hadde den vært i mange år. Toget stanset

ikke fast

på Bjørkli stasjon lenger. Man måtte ringe

et spesielt

NSB-nummer på forhånd og be toget om å plukke

opp passasjerer. Ikke overraskende var stasjonen

folketom, bortsett fra de tre guttene. Asgeir

tok et

siste bilde av kameratene.

– Det var en dritkul helg, sa Jonas for å få

tankene

bort fra toget som ikke lot til å dukke opp.

– Utrolig dødsmegabra, sa Gard, som likte

å smøre på.

Asgeir nikket fornøyd.

– Gleder meg til neste gang, la Jonas til.

Han hadde brukt flere kvelder på å overtale

foreldrene. De syntes slett ikke at det var noen

strålende

idé at han skulle dra alene med Gard

til Bjørkli. Han var for ung. Det var for langt. En

blanding av argumenter, småmasing og lett klaging

ga resultater

til slutt. Mens Gard var yngst i en

søskenflokk

på fire og fikk lov til det meste, var

Jonas enebarn.

– Går det greit å gå alene hjem? spurte Jonas.

– Klart det, alle gjør det på sånne steder som det

her, forsikret Asgeir. – Jeg pleier å slåss med ulver

og bjørner på vei til skolen, smilte han.

Det var midt på dagen og overskyet, men ikke

spesielt mørkt til årstiden å være.

– Tenk om toget er forsinket, klagde Gard og

hoppet litt for å holde varmen.

– Se, sa Asgeir og pekte. – Nå ble lysene grønne.

Ved enden av plattformen var det et signallys

som hadde skiftet fra rødt til grønt. Toget måtte

være på vei.

– Det var på tide! utbrøt Gard.

– Sikker på at du ikke blir gal av å bo så øde?

spurte Jonas.

– Nå har du spurt om det femten ganger. Vi må

bare kjøre litt lenger for å komme i butikken. Men

det er liksom ikke sånn at det ikke er mobildekning

her, da.

– Akkurat det får jo ikke jeg testet.

Jonas tok opp mobilen sin og sjekket om den

fortsatt var død. Det var nå han trengte den. Gard

skulle teste et av spillene på mobilen mens han spiste

frokost og klarte å miste den oppi et glass melk.

Det var ikke mye liv i mobilen da han fisket

den

opp. Jonas visste at foreldrene ble ekstra bekymrete

når de ikke kunne få tak i ham. Gard hadde

glemt

mobilen

hjemme, og det var ikke første gang. Asgeir

hadde lovt å sende en melding til både Gard

og Jonas sine foreldre så snart toget rullet ut fra

stasjonen med begge trygt ombord.

– Sikker på at det er mobildekning her? spurte

Jonas.

– Ja, svarte Asgeir småirritert og viste fram

displayet.

– Det er faktisk veldig bra mobildekning

i hele bygda.

– Nå hører jeg toget, opplyste Gard og fikk de

andre til å lytte.

Ganske riktig var det noe tungt og stort som var

på vei gjennom skogen.

– Får håpe de ikke glemmer å stoppe, sa Gard.

– De har alltid husket det før, forsikret Asgeir.

Like etter rullet toget sakte inn på stasjonen

og stanset helt. Kameratene lovte hverandre å ringe,

tekste, chatte og maile. De ga hverandre en staut gutteklem

før Jonas og Gard gikk på den bakerste vogna.

Det var nesten ikke folk ombord så de fant en

ledig fireseter med utsikt til perrongen. Guttene la

bagene i de ledige setene og satte seg på hver sin

side av bordet inne ved vinduet, klare for å vinke

til Asgeir.

Toget satte seg i bevegelse og begge reiste seg.

– Ha det’a, Asgeir, ropte Gard mens han veivet

med begge armer.

Jonas mimet ha det med munnen.

På perrongen vinket Asgeir med overdrevne

armbevegelser. Kameraten fulgte toget noen skritt,

tok et bilde i steget, helt til han ble stående rett

foran

stasjonsbygningen. Akkurat idet Jonas

og Gard måtte legge ansiktet helt inntil vinduet for

å få et siste skrått glimt av Asgeir, oppdaget de en

bevegelse bak vennen. En stor skygge sto plutselig

over ham. Den svartkledde skikkelsen la armen

rundt halsen til Asgeir og dro ham brutalt bakover.

– Hva skjer …? utbrøt Jonas.

I neste øyeblikk mistet de ham av syne.

Kjøp boken her

Advertisements
%d bloggers like this: