Korte grøss 1

Her får du en hel grøssernovelle!

Lyden under sengen

Av Arne Svingen

Jens våknet brått. Hva var det som hadde vekket ham? Han ble liggende og lytte. Antakelig var det bare noen som bråkte ute i gangen. Kanskje en tv som sto for høyt på i naborommet.

Han så på klokka. Den viste fem minutter over midnatt. Burde ikke foreldrene vært tilbake nå? De skulle bare hygge seg litt på en bar etter middagen. Mamma lovte at de ikke skulle bli sene. Jens hadde sagt at de kunne være ute så lenge de ville. Han klarte seg fint alene på hotellrommet. Det sa han i hvert fall. Han kunne se en actionserie og hadde nok forsyninger av chips, brus og godteri.

Når var det han sovnet? Han hadde tydeligvis slått av tv-en. Selv om han ikke kunne huske å ha gjort det. Han måtte ha sluknet ganske brått, for han lå med alle klærne på i sengen til mamma og pappa. Bare den lille bordlampen var tent og ga et dunkelt lys i rommet.

Jens skulle egentlig sove i ekstrasengen som en fyr fra hotellet hadde kommet inn med. Den var altfor myk, men det var lite han kunne gjøre med det.

Han følte seg virkelig våken. Det kunne da ikke være så lenge før foreldrene dukket opp? Selv om han sa at det var helt greit å være alene, så kom det alltid et tidspunkt da han angret. Pappa sa at Jens noen ganger hadde litt mye fantasi. Han så for seg alle de fæle tingene som kunne hende. Og når man tenkte etter, var det temmelig mye grusomt som kunne skje. I det siste hadde han ofte sett for seg en mann med mørke øyne, skjegg og svarte klær som sto over ham mens han sov.

Hotellet var av den gamle typen. Tapet på veggene og dype lenestoler. Sengegavlen var av tre og hadde utskjæringer. Gardinene var tunge og gikk helt ned til gulvet. Rommet hadde en liten balkong der Jens hadde lent seg mot gelenderet og sett utover byen tidligere på dagen. Han ble litt svimmel da han så sju etasjer ned.

Nå satte han seg opp i sengen. Der var det igjen. Først hørtes det ut som om det kom en lyd inne fra madrassen. Han satt helt stille i sengen og lyttet. Det var definitivt noe som bevegde seg et sted under ham.

Lyden stanset. Han lyttet intenst uten å lee en muskel.

Nei, det var ikke mulig. Ingen var under sengen. Det måtte være klimaanlegget. Eller lyden fra en tv i et annet rom.

Han pustet ut.

Men vent! Der var gnissingen igjen. Som om noe slepte seg langs gulvteppet. Denne gangen var han helt sikker. Det kom fra under madrassen.

– Hallo? prøvde han med lav stemme.

Det hendte pappa hadde noen ganske drøye spøker. Men det var likevel hakket for kjipt å gjemme seg under sengen mens han sov. Og hvor var i så fall mamma? Han kikket mot baderomsdøra som sto på gløtt. Det var mørkt inne på doen.

Mer gnissing! Det var definitivt noe som rørte seg under sengen. Rett ned fra der han lå, en halv meter under ham. Noen som ikke svarte da han sa hallo. Det var ikke mange skrittene bort til døra. Men da måtte han trå på gulvet, rett ved der det lå noen.

Eller noe.

Jens kjente ilinger stråle elektrisk rundt i kroppen. Hårene på armen reiste seg. Han tok dyna og pakket den rundt kroppen. Som om den skulle beskytte ham. Han kjente straks at han ble klam.

– Hallo? forsøkte han igjen, denne gangen høyere enn sist. – Hvis det er noen der, så svar da.

Ingenting.

Klart han kunne titte under sengen. Bare stikke hodet raskt ned og se at det ikke lå noe i mørket under madrassen. Likevel rørte han seg ikke. Det var noe med å ha hodet opp ned over sengekanten uten mulighet til å beskytte seg mot et angrep. Han så for seg hvordan han ble dratt ut av sengen etter hodet. Eller enda verre: ble bitt rett i trynet.

Der var lyden igjen. Den minnet om en mage som rumlet. Fulgt av en lav gurgling.

– Hallo! Svar meg da?

Stemmen hans hørtes nesten helt ugjenkjennelig ut. Som om han lå en oktav over sitt vanlige stemmeleie.

Plutselig kjente han madrassen røre på seg. Som om noen dyttet av all kraft under den. Han ble kastet til siden i sengen og mistet dyna. Hjertet hans banket vilt. Kunne et digert rovdyr gjøre noe sånt? Eller var det mer sannsynlig at det lå en inntrenger der og brukte begge armer mot undersiden av madrassen?

– Hvem er du? ropte han i fistel.

Madrassen senket seg igjen. Ingen svar.

Jens så mot døra. Fire eller fem skritt, vri om låsen, opp med døra og så var han ute. Det kunne ikke ta mange sekundene. Men hele kroppen føltes stri og umedgjørlig, som om redselen gjorde musklene porøse og stive som kjeks.

Om han lyttet intenst, krøp en lav pesing inn i øregangene hans. Noe rørte seg forsiktig mot gulvplankene. Utenfor passerte det biler og det summet lavt i klimaanlegget. Heisen durte opp og ned gjennom bygningen. Men tydeligst av alt hørte han pusting under sengen.

Han så ned på de barbeinte føttene sine. Hadde enda skoene vært innenfor rekkevidde, men de sto nesten borte ved døra.

Jens skjønte at han måtte tenke klart. Han forsøkte å analysere situasjonen. Skulle han komme seg ut av dette, måtte han få et slags grep om det som skjedde. Ok, tenk nå. Et menneske ville bruke litt tid på å dra seg ut fra under sengen. Kanskje det var nok tid til at han kunne komme seg ut. Om han var lynrask. Var det et beist av et dyr, ja, da hadde han kanskje ikke en sjanse. Men han fikk det ikke til å stemme. Hvordan skulle et dyr ha kommet seg inn på rommet hans i sjuende etasje?

Tenk om det var noe som hadde blitt liggende der fra den forrige gjesten. Ingen sjekket vel under sengen.

Pesingen hørtes ut som en sint mann i dårlig form. Han måtte ha dirket opp døra mens Jens sov og krøpet under sengen. Men hvorfor? Bare morderpsykopater gjør sånt!

Jo lenger han satt i sengen og forsøkte å sette seg inn i en gal manns tanker, jo vanskeligere ble det å ta skrittene bort til døra.

Han kunne ikke vente lenger.

Forsiktig begynte han å reise seg i sengen. Det første skrittet måtte være langt, et kjempehopp ut av sengen og rett bort til døra, åpne og løpe til høyre. Ikke vente på heisen, bare styrte ned trappen og ta to og to trinn helt til han var nede i resepsjonen.

Sakte og stille kom han seg helt opp i stående. Nå hørte han tydelige bevegelser under sengen. Han forsøkte å se over kanten etter en arm, et bein, en glefsende kjeft, kanskje en klo, noe som kunne tyde på at den eller det under sengen var på vei ut.

Det var ingenting å få øye på.

Han pustet dypt, som om lungene trengte ekstra luft. Så hoppet han. Han landet et godt stykke fra sengen og løp straks de få skrittene bort til døra. Skulle låsen vris til høyre eller venstre? Når som helst forventet han at noen grep tak i ham bakfra og dro ham med tilbake.

Hvor vanskelig kan det være å åpne en dør?

Der! Låsen gikk til høyre! Han rev opp døra og smatt ut i gangen.

– Jens?

– Hæ?

Ut av heisen kom mamma og pappa.

– Hva gjør du her ute? spurte mamma.

– Det … det er noen under sengen.

Han kjente seg andpusten nesten uten å ha løpt. Munnen var helt tørr. Han snakket altfor høyt.

– Hva sier du? sa pappa.

– Helt sant. Det er noen under sengen.

Jens pustet i korte rykk og hadde et ansiktsuttrykk som lyste av frykt. Mamma og pappa vekslet forskrekkete blikk.

– Dere venter her, sa pappa bestemt. – Jeg sjekker dette.

– Du kan ikke gå inn alene, utbrøt Jens. – Det kan være hva som helst.

– Så du har ikke sett hva som er under sengen?

– Det bevegde seg.

– Var det stort?

– Ja. Helt klart stort.

– Vent her, sa pappa med et bestemt ansikt.

– Du må ikke …

Pappa gikk resolutt bort til døra og låste opp. Mamma holdt rundt Jens og strøk ham mykt på ryggen.

– Det går bra nå. Kan det hende at du har drømt? Eller at det er fantasien din igjen som …

– Nei! Jeg drømte ikke! Det er noe under sengen.

– Ok, ok. Pappa finner ut hva det er.

– Men tenk om …

Mer rakk han ikke å si. Pappa sto i døra og vinket på dem. Mamma og Jens fulgte ham inn på rommet.

– Fant du noe? spurte mamma.

Pappa ristet på hodet.

– Det eneste som er under sengen er støv, sa han.

– Men …

Pappa hadde skrudd på taklyset. Jens bøyde seg ned på kne og la hodet så lavt at han kunne kikke inn under sengen. Det var temmelig mørkt der, men nok lys til å se at det var helt tomt. Et par støvdotter lå helt innerst.

– Det er ofte andre lyder på et hotell enn hjemme, sa pappa.

Jens reiste seg igjen og nikket. Hadde han blitt lurt av sin egen frykt? En fantasi så sterk at han hadde trodd madrassen ble løftet fra undersiden. Var han virkelig så skjør? Hva var galt med hodet hans?

Det eneste han var sikker på nå, var at det ikke var noen under sengen. Selvsagt hadde det aldri vært noen der. Det var hans egen spinnville fantasi som hadde tatt overhånd.

– Vi skulle egentlig bare opp og se til deg, sa mamma. – De vi traff på flyet spurte om vi ville prate litt her i baren på hotellet. Men vi ville jo høre med deg først. Og det er vel kanskje best at vi legger oss alle sammen nå.

Jens var flau over å ha tatt sånn av. Dette lignet ikke ham. Som om han var en liten nervøs guttunge som trengte mamma og pappa for å sove. Han skulle bevise at han ikke var den drittungen lenger. Både for seg selv og for mamma og pappa.

– Nei, nei, sa Jens. – Det går bra med meg nå. Bare gå ned igjen.

– Er du sikker på det?

– Ja, helt sikker.

Mamma og pappa så på hverandre.

– Det hadde jo vært hyggelig å bli litt bedre kjent med dem.

– Alt går bra nå, sa Jens. – Helt sikkert.

– Ok, vi blir ikke mer enn en time.

Mamma kysset ham på kinnet. Pappa klappet ham på hodet.

– Vi er bare noen etasjer under deg.

– Jeg sover helt sikkert når dere kommer opp igjen.

– Vil du at jeg skal sjekke resten av rommet? spurte pappa. – Se bak gardinene og i skapet og …

– Det går bra, avbrøt Jens.

– God natt’a, gutten min.

Da de hadde gått, pusset Jens tennene og tok på seg pysjen. Før han la seg i ekstrasengen, kikket han en siste gang under den store sengen. Det var ingen ting der.

Han måtte skjerpe seg. Foreldrene fortalte sikkert det andre paret om sønnen med den vanvittige fantasien. De lo sikkert godt alle sammen. Han var blitt en de flirte av.

Jens krøp under dyna og brettet den godt rundt kroppen. Deretter lå han helt stille på ryggen og stirret opp i taket. Lydene var som før. Utenfor passerte biler. Noen hadde tv-en høyt på. Klimaanlegget suste lavt.  Men han hørte også noe mer. Minnet det ikke litt om pusting?

Herregud, hva var det som skjedde med ham? Han skulle sove nå. Lukke øynene. Han orket ikke flere lyder som ikke fantes. Om nødvendig skulle han holde for ørene. Legge puta over hodet.

Men jo, det hørtes virkelig ut som tung pesing. Men denne gangen kom det ikke fra under sengen. Det virket som om det kom borte fra vinduet.

Han satte seg opp. Var han i ferd med å bli gal?

Dette skulle han få en slutt på! Han hoppet ut av sengen og gikk bestemt bort mot de lange gardinene.

Bulte de ikke litt ut?

Nei, han måtte gi seg nå. Ingen gjemte seg inne på rommet hans. Alt foregikk i hans eget hode. Pustingen, bevegelsene, alt sammen. Dette måtte ta slutt! Det var bare å dra gardinene til side og bevise det en gang for alle.

Jens tok tak i stoffet og røsket det til side. Han stirret rett inn i ansiktet på en mann med mørke øyne, skjegg og svarte klær.

– Der er du, sa han med dyp røst.

Før Jens rakk å reagere, grep mannen tak i håret og den ene armen hans.

– Slipp! ropte Jens i fistel.

Mannen dro ham med seg bort til balkongdøra. Jens forsøkte å komme seg løs, men mannen hadde ham i et stålgrep. Et lite øyeblikk slapp mannen luggen til Jens og åpnet balkongdøra med den ledige hånda. Jens kjente den kjølige kveldsluften smyge seg innunder pysjen idet mannen halte ham ut. Raskt vippet han Jens over rekkverket. Føttene dinglet i løse lufta sju lange etasjer over hard asfalt mens mannen holdt ham i overarmene. Jens forsøkte å få tak i noe, men mannens grep var så hardt at han knapt klarte å bevege armene. Han dinglet hjelpeløst over byens avgrunn.

– Hjelp meg! ropte Jens så høyt at han hørte ekkoet slå inn fra nabobygningen.

Han så opp på det gale uttrykket i ansiktet til mannen. Et kaldt smil fullt av brune tenner. Leppa var sprukket flere steder. Han hadde et arr langs høyre tinning.

– Jeg slipper nå, sa han med dyp røst. – Du vet det?

– Nei! Ikke slipp! Være så snill! Hvem … hvem er du?

Mannen så på Jens med et smalt, intenst blikk.

– Du vet hvor jeg kommer fra.

– Vet jeg det?

– Jeg kommer fra deg.

– Fra meg? Hva mener du?

– Jeg kommer fra din fantasi, Jens.

Og så slapp han. Jens falt hurtig mot bakken. I fallet så han opp på balkongen. Den var tom.

Helt tom.

Kjøp boken her