Mannen fra graven

Caroline forbannet seg selv fordi hun hadde latt seg

overtale av tvillingbroren sin, Peter, til å invitere

drittsekken Jacob. Når Jacob var i dette humøret,

ble kvelden nemlig alltid ødelagt.

De var fire 12-åringer på telttur.

De kalte det telttur. Men i virkeligheten var de

to teltene slått opp bare cirka 200 meter unna huset

der tvillingene Caroline og Peter bodde. Det sto

ved siden av den gamle grana som ruvet tung og

mørk.

Caroline så seg rundt og lekte den leken hun

alltid tydde til når hun kjedet seg. Hun ga dem alle

klengenavn. Selv var hun Fornuftige Caroline. Hun

prøvde alltid å løse problemer, planlegge best mulig

og bruke hodet – om hun skulle være så beskjeden

å si det selv.

Broren var Forsiktige Peter. Han tenkte seg alltid

om før han gjorde noe. Peter var så bekymret for

alt. Så lenge Caroline kunne huske hadde hun tatt

seg av ham og gått først inn på alle skumle steder

– mens han diltet etter og spurte om de ikke skulle

gå hjem snart.

Julia, som var Carolines bestevenninne, var

Kjempesøte Julia. Der hvor Caroline var litt barsk

og modig, var Julia liksom så «jentete». Det gjorde

at hun og Caroline utfylte hverandre som forsiden

og baksiden av en mynt. Men det hendte også at Caroline

ble irritert på henne. Da følte hun at Julia var

bare hvining og sminke og gutter og tull. Akkurat i

kveld irriterte det henne hvordan Julia satt og lyttet

til Peter. Og ikke minst Jacob.

Kanskje det var grunnen til at hun plutselig ikke

tålte fetteren?

For Jacob var Overlegne Jacob, eller Skryte-Jacob,

eller altså Drittsekken Jacob. I kveld hadde han

fått det for seg at han bare MÅTTE vise at han var

smartere, flinkere, modigere og kjekkere enn alle andre.

Caroline lukket øynene og prøvde å huske hvorfor

hun gadd å sitte her og høre på stemmen hans.

Jo, det var fordi sommerferien nettopp hadde startet.

Hun og broren skulle ha hyggelig besøk i fire dager.

Og så skulle de bade, gå lange turer, overnatte i telt,

spise pølser og digg – bare gjøre minst mulig.

«Hei! Se hvor du gjør av den marshmallowen!

Din klossete høne!» brølte Jacob. Caroline åpnet

øynene og rykket til seg pinnen. Marshmallowen

hadde smeltet utover skoen til Jacob. Nå gned han

irritert på flekken mens han stirret surt på henne.

Peter holdt pinnen sin forsiktig et stykke over

bålet, og Julia fniste – typisk jentete. Caroline kastet

de brunbrente skumdottene i søppelposen og

trædde tre nye på pinnen. Hun måtte ikke svare

noe. Det ville bare bli glefs.

I stedet prøvde hun å huske hvordan dagene lå

foran dem som et enormt, hvitt ark, fullt av muligheter.

Fullt av fri, luft, lys og sommervarme.

«Herregud! Der blinker han igjen,» sa Jacob,

påtatt oppgitt. Han pekte mot huset. Faren til Caroline

og Peter sto på verandaen og blinket med

lommelykten. Peter, som kunne morsealfabetet,

leste sakte og omstendelig:

«A – l – t v – e – l ?»

«Er faren deres litt hysterisk, eller?» Jacobs

stemme var hånlig. «Svar at vi er angrepet av et

spøkelse, at Julia er forsvunnet og at det spørs om

vi i det hele tatt overlever. Noen av oss vil sikkert

bli drept.»

Det var da han sa de ordene at Caroline følte det

skjedde noe.

Det kjentes som om hun hadde en diger vifte i

ryggen, en vifte som blåste iskald luft mot nakken,

skuldrene og armene hennes.

Det ga henne gåsehud, selv om det bare varte et

par sekunder.

Hun ristet følelsen av seg som om det var rusk

fra trærne.

Imens blinket Peter med sin lommelykt:

«J – a . M – u – l – i – g å f – å m – e – r

b – r – u – s ?»

«H – e – n – t s – e – l – v,» svarte faren.

Peter lusket bort mot huset, mens marshmallowene

til Julia freste farlig nær bålet. «Nei, nå skal

jeg passe meg,» kvitret Julia. «Vil jo ikke søle på de

fine skoene dine, Jacob.»

«Best for deg, Julle,» svarte han overlegent og

skjøv steinene tettere rundt ilden. De hadde fått

streng ordre om å bygge godt opp rundt bålet og

ikke kaste for mange trekubber på flammene. Det

hadde vært en våt juni, så det var ikke farlig tørt,

men faren hadde bedt dem om å passe på likevel.

Det ville vært tragisk om de hadde startet en skogbrann.

Caroline sukket over faren sin. Han bekymret

seg for mye. Han var en diger brande av en mann,

en skikkelig kjempe. Men han burde hete Redde

Kjempe. Han sa alltid «Vær forsiktig» når de skulle

ut på tur. Eller «Pass på!» før de dro på utflukt

med klassen. Han presterte til og med ofte å rope

«Ikke ta noen sjanser!» etter Caroline og Peter når

de gikk til skolen.

Det var litt rart. For faren hadde vært oberst i

militæret og utenlands flere ganger. Caroline visste

at faren hadde utført oppdrag som det var umulig

å snakke om. Han var jo soldat. Kanskje han hadde

drept noen? Det var ekkelt å tenke på. Men det var

det soldater gjorde. Ikke sant?

Faren burde ikke være redd for noe.

Da Forsiktige Peter kom tilbake med brusen, slo

Caroline tanken på hva faren kunne ha gjort eller

ikke ha gjort i militæret fra seg. Peter jekket varsomt

opp den første flaska og ga den til Julia mens

han passet på ikke å søle. «For en gentleman,» sa

hun og smilte tilbake til ham mens hun viste de perfekte,

hvite tennene sine.

De begynte å snakke om planene for morgendagen.

«Kan vi ikke dra til Dommertjernet og bade?»

ropte Julia. Det var ved sørenden av Dommer’n at

den flotteste, hvite sandstranda var. Dessuten visste

Caroline at Julia hadde kjøpt bikini, en lekker rød

sak som hun nok gjerne ville vise fram.

«Å, ja!» svarte Caroline fornøyd. Uansett om

Julia ønsket å sprade rundt i bikini, gjorde det ikke

Caroline noe. For hun elsket å bade.

«Det er en fin tur,» la Peter forsiktig til.

Alle hadde sagt sitt. Nå så de på Jacob.

Det irriterte Caroline.

Men det hadde blitt slik. De andre ventet alltid

på hva Jacob skulle si. Han fikk alltid det siste ordet.

Som om han var sjefen.

Nå dro han på det. «Joooo,» svarte han likeglad.

«Men vi har vært der så utrolig mange ganger.»

«Husk at Stella har kiosken sin der også,» la

Peter til. «Hun har universets beste pølser!»

«Er dere ikke litt mer eventyrlystne?» spurte Jacob

hånlig.

«Nei!» sa Caroline trassig. Alle skvatt.

Men Jacob overså henne. Han lot som om hun

ikke hadde sagt noe. «Jeg vet om et vann hvor vi

ikke har vært,» sa han. «Det ligger på Høylandet.»

«Det er to timer å gå. Minst!» sa Julia og prøvde

å høres fornuftig ut. «Vi har jo ferie!»

«Den som ikke vil se lenger enn nesetippen, opp

lever heller aldri noe av verden,» svarte Jacob.

Igjen kjente Caroline den iskalde luften mot

nakken og ryggen. «Jeg foreslår at vi dropper det.

Det er en dusteplan!» sa hun og hørte hvordan

irritasjonen kom ut tydeligere enn hun hadde

tenkt.

Peter og Julia så fra den ene til den andre.

Jacob snudde hodet sakte mot henne, som om

han først nå la merke til henne. «Har du kanskje …

blitt like lettskremt som … faren din?» sa han, og

ordene ble til snerr nede i halsen hans. «Jeg kan fortelle

deg at det finnes én grunn til for å dra til dette

vannet jeg snakker om. Det skal være der Rimhorn

streifer omkring.»

«Det er bare noe du innbiller deg,» svarte Caroline.

Hun ville gjerne føyd til «Din dust!» Men så

hadde stemningen rundt bålet blitt enda surere,

så hun lot det være. Nå var det ikke bare gåsehud

hun kjente. Det var en kulde som nesten kom inne

fra kroppen. Hun anstrengte seg for ikke å hutre

høyt.

«Noen sier at det gir hell å se Rimhorn,» la

Peter ettertenksomt til.

«Nettopp,» sa Jacob. «Vi rekker både å bade og

kanskje få litt gratis flaks.»

«Rimhorn? Er det navnet på et dyr?» sa Julia.

«Det var et utrolig søtt navn!»

«Åja! Rimhorn er den flotteste, feiteste hjorten

i skogen,» sa Peter. «Ja, kanskje i hele landet.

Ingen vet hvor gammel han er. Bestefaren vår

mente at han var eldre enn selve skogen. Han sa

at da han var liten gutt gikk det fortellinger om

hvordan Rimhorn passet på skogen. Og at dersom

den hjorten skulle dø, ville skogen snart dø

også.»

«Som du skjønner var bestefaren vår veldig

dramatisk,» la Caroline til.

«Han var kanskje det,» sa Peter ettertenksomt.

«I alle fall mente han at skogen ville bli borte da.

Den ville bli hugget ned, og i stedet ville det bli

veier, hus og kjøpesentre.»

«Jeg hadde ikke hatt noe imot et lite, bitte lite

kjøpesenter,» sa Caroline.

«Alt trenger ikke bare å være dumme sentre og

stygge veier,» sa Peter stivt og sendte henne et såret

blikk. Dette var det nærmeste han kom å bli sur på

Caroline, noe som fikk henne til å ønske at han for

en gangs skyld kunne ha brølt rasende til henne.

«Trenger vi enda et sted å kjøpe ishockeykøller og

tannpirkere?»

«Så mye du vet, Peter,» sa Julia. «Det betyr at

Rimhorn er en slags ur-hjort da? At han passer på

skogen? Hvordan har han unngått å bli skutt eller

fanget i alle disse årene?»

«Ingen vet,» svarte Peter. «Bestefar mente han

kunne overliste den smarteste jeger. Og at hvis

du jaktet på ham ville du snart komme ut for et

uhell.»

«Så det betyr ulykke å prøve å skyte ham?»

Julia lente seg framover mot Peter. Det fikk

Caroline til å kjenne et stikk av sjalusi. Han var

hennes bror! Julia spurte bare for å få Peter til å

føle seg interessant.

«Ja, og bestefar påsto at ingen noensinne har

klart å komme på skuddhold av ham,» svarte Peter.

«Samtidig sa han at det betyr stor lykke for

den som er i skogen, i fredelig ærend, og tilfeldigvis

oppdager Rimhorn.»

«Wow!» sa Julia med ærefrykt. «Så … søtt!»

Caroline himlet med øynene og lurte alvorlig på

hvorfor Julia var bestevenninnen hennes. «Nåja,

det er en god stund siden bestefar levde,» sa hun likegyldig.

«Jeg trodde aldri på det han sa. Rimhorn

finnes ikke. Jeg vedder gjerne på det!»

«Søsteren min tror bare på det hun kan se og ta

på,» skjøt Peter inn. «Jeg tror bestefar snakket sant.

Rimhorn finnes! Det vet alle jegere her i trakten.»

«Bla, bla, bla,» sukket Caroline oppgitt.

«Hvis jeg hadde ei rifle, ville jeg jaktet på

Rimhorn uansett hva du sier,» sa Jacob plutselig.

Alle stirret på ham. «Å jage og drepe en sånn hjort,

det hadde vært noe! Kanskje vi virkelig burde

vedde, Carol?»

Caroline grøsset. Ikke på grunn av det Jacob sa,

men fordi nå satte kulda klørne og tennene i kroppen

hennes igjen. Den gjorde henne stum. Musklene

knøt seg. Hun krøp nærmere bålet og la genseren

rundt skuldrene. Selv om det var tjue varmegrader

ute.

Med ett visste hun at det var Døden som lurte

der oppe i skogen. Slik var Døden – en uforklarlig

kulde som bare beit seg fast igjen, og som ikke

slapp taket før den hadde fått en bit.

Hun burde ha protestert.

Men hun fikk det ikke til.

Kjøp boken her

%d bloggers like this: