Mannen fra graven
Caroline forbannet seg selv fordi hun hadde latt seg
overtale av tvillingbroren sin, Peter, til å invitere
drittsekken Jacob. Når Jacob var i dette humøret,
ble kvelden nemlig alltid ødelagt.
De var fire 12-åringer på telttur.
De kalte det telttur. Men i virkeligheten var de
to teltene slått opp bare cirka 200 meter unna huset
der tvillingene Caroline og Peter bodde. Det sto
ved siden av den gamle grana som ruvet tung og
mørk.
Caroline så seg rundt og lekte den leken hun
alltid tydde til når hun kjedet seg. Hun ga dem alle
klengenavn. Selv var hun Fornuftige Caroline. Hun
prøvde alltid å løse problemer, planlegge best mulig
og bruke hodet – om hun skulle være så beskjeden
å si det selv.
Broren var Forsiktige Peter. Han tenkte seg alltid
om før han gjorde noe. Peter var så bekymret for
alt. Så lenge Caroline kunne huske hadde hun tatt
seg av ham og gått først inn på alle skumle steder
– mens han diltet etter og spurte om de ikke skulle
gå hjem snart.
Julia, som var Carolines bestevenninne, var
Kjempesøte Julia. Der hvor Caroline var litt barsk
og modig, var Julia liksom så «jentete». Det gjorde
at hun og Caroline utfylte hverandre som forsiden
og baksiden av en mynt. Men det hendte også at Caroline
ble irritert på henne. Da følte hun at Julia var
bare hvining og sminke og gutter og tull. Akkurat i
kveld irriterte det henne hvordan Julia satt og lyttet
til Peter. Og ikke minst Jacob.
Kanskje det var grunnen til at hun plutselig ikke
tålte fetteren?
For Jacob var Overlegne Jacob, eller Skryte-Jacob,
eller altså Drittsekken Jacob. I kveld hadde han
fått det for seg at han bare MÅTTE vise at han var
smartere, flinkere, modigere og kjekkere enn alle andre.
Caroline lukket øynene og prøvde å huske hvorfor
hun gadd å sitte her og høre på stemmen hans.
Jo, det var fordi sommerferien nettopp hadde startet.
Hun og broren skulle ha hyggelig besøk i fire dager.
Og så skulle de bade, gå lange turer, overnatte i telt,
spise pølser og digg – bare gjøre minst mulig.
«Hei! Se hvor du gjør av den marshmallowen!
Din klossete høne!» brølte Jacob. Caroline åpnet
øynene og rykket til seg pinnen. Marshmallowen
hadde smeltet utover skoen til Jacob. Nå gned han
irritert på flekken mens han stirret surt på henne.
Peter holdt pinnen sin forsiktig et stykke over
bålet, og Julia fniste – typisk jentete. Caroline kastet
de brunbrente skumdottene i søppelposen og
trædde tre nye på pinnen. Hun måtte ikke svare
noe. Det ville bare bli glefs.
I stedet prøvde hun å huske hvordan dagene lå
foran dem som et enormt, hvitt ark, fullt av muligheter.
Fullt av fri, luft, lys og sommervarme.
«Herregud! Der blinker han igjen,» sa Jacob,
påtatt oppgitt. Han pekte mot huset. Faren til Caroline
og Peter sto på verandaen og blinket med
lommelykten. Peter, som kunne morsealfabetet,
leste sakte og omstendelig:
«A – l – t v – e – l ?»
«Er faren deres litt hysterisk, eller?» Jacobs
stemme var hånlig. «Svar at vi er angrepet av et
spøkelse, at Julia er forsvunnet og at det spørs om
vi i det hele tatt overlever. Noen av oss vil sikkert
bli drept.»
Det var da han sa de ordene at Caroline følte det
skjedde noe.
Det kjentes som om hun hadde en diger vifte i
ryggen, en vifte som blåste iskald luft mot nakken,
skuldrene og armene hennes.
Det ga henne gåsehud, selv om det bare varte et
par sekunder.
Hun ristet følelsen av seg som om det var rusk
fra trærne.
Imens blinket Peter med sin lommelykt:
«J – a . M – u – l – i – g å f – å m – e – r
b – r – u – s ?»
«H – e – n – t s – e – l – v,» svarte faren.
Peter lusket bort mot huset, mens marshmallowene
til Julia freste farlig nær bålet. «Nei, nå skal
jeg passe meg,» kvitret Julia. «Vil jo ikke søle på de
fine skoene dine, Jacob.»
«Best for deg, Julle,» svarte han overlegent og
skjøv steinene tettere rundt ilden. De hadde fått
streng ordre om å bygge godt opp rundt bålet og
ikke kaste for mange trekubber på flammene. Det
hadde vært en våt juni, så det var ikke farlig tørt,
men faren hadde bedt dem om å passe på likevel.
Det ville vært tragisk om de hadde startet en skogbrann.
Caroline sukket over faren sin. Han bekymret
seg for mye. Han var en diger brande av en mann,
en skikkelig kjempe. Men han burde hete Redde
Kjempe. Han sa alltid «Vær forsiktig» når de skulle
ut på tur. Eller «Pass på!» før de dro på utflukt
med klassen. Han presterte til og med ofte å rope
«Ikke ta noen sjanser!» etter Caroline og Peter når
de gikk til skolen.
Det var litt rart. For faren hadde vært oberst i
militæret og utenlands flere ganger. Caroline visste
at faren hadde utført oppdrag som det var umulig
å snakke om. Han var jo soldat. Kanskje han hadde
drept noen? Det var ekkelt å tenke på. Men det var
det soldater gjorde. Ikke sant?
Faren burde ikke være redd for noe.
Da Forsiktige Peter kom tilbake med brusen, slo
Caroline tanken på hva faren kunne ha gjort eller
ikke ha gjort i militæret fra seg. Peter jekket varsomt
opp den første flaska og ga den til Julia mens
han passet på ikke å søle. «For en gentleman,» sa
hun og smilte tilbake til ham mens hun viste de perfekte,
hvite tennene sine.
De begynte å snakke om planene for morgendagen.
«Kan vi ikke dra til Dommertjernet og bade?»
ropte Julia. Det var ved sørenden av Dommer’n at
den flotteste, hvite sandstranda var. Dessuten visste
Caroline at Julia hadde kjøpt bikini, en lekker rød
sak som hun nok gjerne ville vise fram.
«Å, ja!» svarte Caroline fornøyd. Uansett om
Julia ønsket å sprade rundt i bikini, gjorde det ikke
Caroline noe. For hun elsket å bade.
«Det er en fin tur,» la Peter forsiktig til.
Alle hadde sagt sitt. Nå så de på Jacob.
Det irriterte Caroline.
Men det hadde blitt slik. De andre ventet alltid
på hva Jacob skulle si. Han fikk alltid det siste ordet.
Som om han var sjefen.
Nå dro han på det. «Joooo,» svarte han likeglad.
«Men vi har vært der så utrolig mange ganger.»
«Husk at Stella har kiosken sin der også,» la
Peter til. «Hun har universets beste pølser!»
«Er dere ikke litt mer eventyrlystne?» spurte Jacob
hånlig.
«Nei!» sa Caroline trassig. Alle skvatt.
Men Jacob overså henne. Han lot som om hun
ikke hadde sagt noe. «Jeg vet om et vann hvor vi
ikke har vært,» sa han. «Det ligger på Høylandet.»
«Det er to timer å gå. Minst!» sa Julia og prøvde
å høres fornuftig ut. «Vi har jo ferie!»
«Den som ikke vil se lenger enn nesetippen, opp
lever heller aldri noe av verden,» svarte Jacob.
Igjen kjente Caroline den iskalde luften mot
nakken og ryggen. «Jeg foreslår at vi dropper det.
Det er en dusteplan!» sa hun og hørte hvordan
irritasjonen kom ut tydeligere enn hun hadde
tenkt.
Peter og Julia så fra den ene til den andre.
Jacob snudde hodet sakte mot henne, som om
han først nå la merke til henne. «Har du kanskje …
blitt like lettskremt som … faren din?» sa han, og
ordene ble til snerr nede i halsen hans. «Jeg kan fortelle
deg at det finnes én grunn til for å dra til dette
vannet jeg snakker om. Det skal være der Rimhorn
streifer omkring.»
«Det er bare noe du innbiller deg,» svarte Caroline.
Hun ville gjerne føyd til «Din dust!» Men så
hadde stemningen rundt bålet blitt enda surere,
så hun lot det være. Nå var det ikke bare gåsehud
hun kjente. Det var en kulde som nesten kom inne
fra kroppen. Hun anstrengte seg for ikke å hutre
høyt.
«Noen sier at det gir hell å se Rimhorn,» la
Peter ettertenksomt til.
«Nettopp,» sa Jacob. «Vi rekker både å bade og
kanskje få litt gratis flaks.»
«Rimhorn? Er det navnet på et dyr?» sa Julia.
«Det var et utrolig søtt navn!»
«Åja! Rimhorn er den flotteste, feiteste hjorten
i skogen,» sa Peter. «Ja, kanskje i hele landet.
Ingen vet hvor gammel han er. Bestefaren vår
mente at han var eldre enn selve skogen. Han sa
at da han var liten gutt gikk det fortellinger om
hvordan Rimhorn passet på skogen. Og at dersom
den hjorten skulle dø, ville skogen snart dø
også.»
«Som du skjønner var bestefaren vår veldig
dramatisk,» la Caroline til.
«Han var kanskje det,» sa Peter ettertenksomt.
«I alle fall mente han at skogen ville bli borte da.
Den ville bli hugget ned, og i stedet ville det bli
veier, hus og kjøpesentre.»
«Jeg hadde ikke hatt noe imot et lite, bitte lite
kjøpesenter,» sa Caroline.
«Alt trenger ikke bare å være dumme sentre og
stygge veier,» sa Peter stivt og sendte henne et såret
blikk. Dette var det nærmeste han kom å bli sur på
Caroline, noe som fikk henne til å ønske at han for
en gangs skyld kunne ha brølt rasende til henne.
«Trenger vi enda et sted å kjøpe ishockeykøller og
tannpirkere?»
«Så mye du vet, Peter,» sa Julia. «Det betyr at
Rimhorn er en slags ur-hjort da? At han passer på
skogen? Hvordan har han unngått å bli skutt eller
fanget i alle disse årene?»
«Ingen vet,» svarte Peter. «Bestefar mente han
kunne overliste den smarteste jeger. Og at hvis
du jaktet på ham ville du snart komme ut for et
uhell.»
«Så det betyr ulykke å prøve å skyte ham?»
Julia lente seg framover mot Peter. Det fikk
Caroline til å kjenne et stikk av sjalusi. Han var
hennes bror! Julia spurte bare for å få Peter til å
føle seg interessant.
«Ja, og bestefar påsto at ingen noensinne har
klart å komme på skuddhold av ham,» svarte Peter.
«Samtidig sa han at det betyr stor lykke for
den som er i skogen, i fredelig ærend, og tilfeldigvis
oppdager Rimhorn.»
«Wow!» sa Julia med ærefrykt. «Så … søtt!»
Caroline himlet med øynene og lurte alvorlig på
hvorfor Julia var bestevenninnen hennes. «Nåja,
det er en god stund siden bestefar levde,» sa hun likegyldig.
«Jeg trodde aldri på det han sa. Rimhorn
finnes ikke. Jeg vedder gjerne på det!»
«Søsteren min tror bare på det hun kan se og ta
på,» skjøt Peter inn. «Jeg tror bestefar snakket sant.
Rimhorn finnes! Det vet alle jegere her i trakten.»
«Bla, bla, bla,» sukket Caroline oppgitt.
«Hvis jeg hadde ei rifle, ville jeg jaktet på
Rimhorn uansett hva du sier,» sa Jacob plutselig.
Alle stirret på ham. «Å jage og drepe en sånn hjort,
det hadde vært noe! Kanskje vi virkelig burde
vedde, Carol?»
Caroline grøsset. Ikke på grunn av det Jacob sa,
men fordi nå satte kulda klørne og tennene i kroppen
hennes igjen. Den gjorde henne stum. Musklene
knøt seg. Hun krøp nærmere bålet og la genseren
rundt skuldrene. Selv om det var tjue varmegrader
ute.
Med ett visste hun at det var Døden som lurte
der oppe i skogen. Slik var Døden – en uforklarlig
kulde som bare beit seg fast igjen, og som ikke
slapp taket før den hadde fått en bit.
Hun burde ha protestert.
Men hun fikk det ikke til.
MARG & BEIN 