Bøddelen
1. Heks
Jeg var vel omtrent fem–seks år da vi oppdaget
det. Det var vinter, og vi hadde akkurat kommet
frem til hytta. Pappa strevde med å få fyr i peisen.
Det var omkring minus femten ute, og omtrent
like kaldt i hytta. Jeg hadde neglesprett på både
fingre og tær. Lillebroren min Simen var ikke mer
enn et par år den gangen, og han gråt. Mamma
forsøkte å pakke ham inn i tepper, men de var jo
iskalde, de også. Pappa ble surere og surere. Lighteren
var tom for bensin, og jeg sto ved siden av
ham og så på mens den ene fyrstikken etter den
andre knakk. Til slutt hadde han bare én igjen.
Jeg fulgte fingrene hans mens han strøk fyrstikken
langs fyrstikkesken.
«Fyrstikkene er gamle og fuktige,» sa han.
Fyrstikken knakk. Han tok opp den vesle fyrstikkstumpen
og forsøkte igjen. Til slutt fikk han fyr. Han
skyndte seg å stikke fyrstikkflisa inn mot avispapiret i
peisen, men den slukket før han nådde frem.
«Kanskje det ligger noen fyrstikkesker i skuffen
på kjøkkenet,» sa mamma, hun var nesten på gråten.
Hun sto med Simen i armene og forsøke så godt hun
kunne å varme ham.
Jeg ble stående urørlig foran peisen og stirre på
avispapiret som lå under veden, mens pappa gikk
ut på kjøkkenet. Jeg syntes synd på oss alle, og jeg
frøs så fryktelig. Vi må ha varme, tenkte jeg. Vi må.
Jeg husker avispapiret, sammenkrøllet, grått med
bokstaver – jeg så bare det, ikke noe annet var viktig.
Varme. Avispapiret. Varme. Nå. Og så kom det en
liten flamme, akkurat der jeg stirret. Jeg tenkte enda
hardere. Varme. Ild. Flammer.
Flammen ble sakte større. Og det begynte å komme
røyk. Jeg stirret og stirret til jeg fikk vondt i hodet.
Jeg visste at det var jeg som gjorde det. Det var
jeg som styrte flammene. Men jeg var ikke overrasket
over det som skjedde. Det føltes naturlig. Vi måtte
jo ha varme. Jeg måtte få det til å brenne. Vi hadde
ikke fyrstikker, og det var iskaldt.
Nå var flammene så store at de sto ut av peisen,
veden tok fyr og det spraket. Jeg skjønte at det begynte
å bli nok, kanskje allerede for mye. Jeg slapp
ilden med blikket, og oppdaget at mamma og pappa
stirret forskrekket på meg. Jeg ble nesten litt lei meg,
og så forvirret fra den ene til den andre. Hadde jeg
gjort noe galt? Jeg hadde jo bare fått det til å brenne.
Var det ikke det som var meningen, da? Mamma så
forvirringen i blikket mitt og begynte å le. Pappa gikk
bort og lukket døra til peisen og stilte trekken.
«Heksene mine,» sa han og ristet på hodet.
Han så på både mamma og meg, og så lo han
og kom bort til meg og klemte meg. Jeg kjente meg
glad og stolt. Endelig var jeg også heks, akkurat som
mamma og mormor.
Jeg har gjort dette flere ganger senere. Men ikke
så veldig ofte, for jeg får vondt i hodet.
Ja, og så slukker jeg flammer også. Det er nesten
på samme måte, og jeg får hodepine av det også.
Min tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldemor
Oline Olavsdatter kunne også kontrollere ild. Jeg
er oppkalt etter henne. Jeg lever nå, men Oline
Olavsdatter ble halshugget i 1665, beskyldt for å
være heks.
MARG & BEIN 