Bøddelen

1. Heks

Jeg var vel omtrent fem–seks år da vi oppdaget

det. Det var vinter, og vi hadde akkurat kommet

frem til hytta. Pappa strevde med å få fyr i peisen.

Det var omkring minus femten ute, og omtrent

like kaldt i hytta. Jeg hadde neglesprett på både

fingre og tær. Lillebroren min Simen var ikke mer

enn et par år den gangen, og han gråt. Mamma

forsøkte å pakke ham inn i tepper, men de var jo

iskalde, de også. Pappa ble surere og surere. Lighteren

var tom for bensin, og jeg sto ved siden av

ham og så på mens den ene fyrstikken etter den

andre knakk. Til slutt hadde han bare én igjen.

Jeg fulgte fingrene hans mens han strøk fyrstikken

langs fyrstikkesken.

«Fyrstikkene er gamle og fuktige,» sa han.

Fyrstikken knakk. Han tok opp den vesle fyrstikkstumpen

og forsøkte igjen. Til slutt fikk han fyr. Han

skyndte seg å stikke fyrstikkflisa inn mot avispapiret i

peisen, men den slukket før han nådde frem.

«Kanskje det ligger noen fyrstikkesker i skuffen

på kjøkkenet,» sa mamma, hun var nesten på gråten.

Hun sto med Simen i armene og forsøke så godt hun

kunne å varme ham.

Jeg ble stående urørlig foran peisen og stirre på

avispapiret som lå under veden, mens pappa gikk

ut på kjøkkenet. Jeg syntes synd på oss alle, og jeg

frøs så fryktelig. Vi må ha varme, tenkte jeg. Vi må.

Jeg husker avispapiret, sammenkrøllet, grått med

bokstaver – jeg så bare det, ikke noe annet var viktig.

Varme. Avispapiret. Varme. Nå. Og så kom det en

liten flamme, akkurat der jeg stirret. Jeg tenkte enda

hardere. Varme. Ild. Flammer.

Flammen ble sakte større. Og det begynte å komme

røyk. Jeg stirret og stirret til jeg fikk vondt i hodet.

Jeg visste at det var jeg som gjorde det. Det var

jeg som styrte flammene. Men jeg var ikke overrasket

over det som skjedde. Det føltes naturlig. Vi måtte

jo ha varme. Jeg måtte få det til å brenne. Vi hadde

ikke fyrstikker, og det var iskaldt.

Nå var flammene så store at de sto ut av peisen,

veden tok fyr og det spraket. Jeg skjønte at det begynte

å bli nok, kanskje allerede for mye. Jeg slapp

ilden med blikket, og oppdaget at mamma og pappa

stirret forskrekket på meg. Jeg ble nesten litt lei meg,

og så forvirret fra den ene til den andre. Hadde jeg

gjort noe galt? Jeg hadde jo bare fått det til å brenne.

Var det ikke det som var meningen, da? Mamma så

forvirringen i blikket mitt og begynte å le. Pappa gikk

bort og lukket døra til peisen og stilte trekken.

«Heksene mine,» sa han og ristet på hodet.

Han så på både mamma og meg, og så lo han

og kom bort til meg og klemte meg. Jeg kjente meg

glad og stolt. Endelig var jeg også heks, akkurat som

mamma og mormor.

Jeg har gjort dette flere ganger senere. Men ikke

så veldig ofte, for jeg får vondt i hodet.

Ja, og så slukker jeg flammer også. Det er nesten

på samme måte, og jeg får hodepine av det også.

Min tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldemor

Oline Olavsdatter kunne også kontrollere ild. Jeg

er oppkalt etter henne. Jeg lever nå, men Oline

Olavsdatter ble halshugget i 1665, beskyldt for å

være heks.

Kjøp boken her

Advertisements
%d bloggers like this: