Kjøtt og blod
1. Kannibalens nye liv
Kannibalen kikket seg om i den nye leiligheten.
Han hadde flyttet langt denne gangen. Enda en
gang hadde han skiftet navn og utseende. Ingen
ville kjenne ham igjen nå. Han var den nye, hyggelige
naboen.
Leiligheten hans var passe stor. Han hadde
skaffet seg fryser og kjøleskap og komfyr. Knivene
lå nye og blanke i skuffen.
Men både kjøleskapet og fryseren var tom. Han
dro gardinene til side og kikket ut på lekeplassen.
Han smilte. Det var mange barn der ute. Gutter og
jenter som lekte og ante fred og ingen fare. Ennå.
Kannibalen hentet kikkerten, og stilte seg i
kjøkkenvinduet halvt skjult bak gardinen. Han ville
se seg ut ett barn denne gangen. Ikke to, som sist.
Det hadde skåret seg like før han skulle slakte dem,
og begge barna unnslapp. Den gangen hadde han
kalt seg Arthur og sett ut som en gammel mann. Nå
var han en kvinne i femtiårene, ikke verst utseende
om han måtte si det selv. Mange års trening hadde
gjort ham til en mester i forkledning. Det var utrolig
hva man kunne få til med klær, sminke og polstring.
Han stilte inn kikkerten. Ett barn ville være mye
enklere å lure enn to. Et ensomt barn, med sløve
foreldre, ville være helt perfekt.
Han så en høy, tynn mann som dyttet ei lita jente
i rød parkdress på huske. Helt uaktuelt, tenkte han
og flyttet kikkerten. Jenta ble antagelig passet på og
fulgt med på hvert sekund, og mannen var heller
ikke interessant. Voksenkjøtt hadde han gått lei av.
Kannibalen lot kikkerten sveipe over hele lekeplassen.
Ei jente på rundt fire–fem satt på kanten av
sandkassa og så ikke ut til å leke med noen. Hun så
sunn og litt rund ut. Hun hadde et lite spann med
sand oppi som hun dekorerte med småstein. Ingen
så ut til å legge merke til henne. Interessant …
Han kunne gå ned dit, sette seg ved siden av
henne, bare småsnakke litt til å begynne med, for
ikke å skremme henne. Barn var utrolig lettlurte,
hun ville snart stole på ham, kanskje bli med ham
opp i leiligheten for å få kaker.
Jenta reiste seg. Kannibalen fulgte med. Hun
løftet det fulle spannet og gikk bort til den nærmeste
benken, hvor det satt ei ung jente og snakket i mobil.
Den lille jenta holdt spannet frem mot henne. Da
ungjenta på benken begynte å late som at hun spiste
av innholdet, lot kannibalen kikkerten seile videre.
Det kunne dessverre virke som om alle lekte med
noen eller hadde en voksen som passet på. Men så,
endelig fikk han øye på noe som kunne bli interessant:
I utkanten av lekeplassen satt det en ensom
gutt på en benk. Kannibalen hadde ikke lagt merke
til ham med det samme. Han satt helt stille, under
et bladløst tre, og kikket opp på naboblokka. Det
var som om han holdt øye med noe der. Kannibalen
forsøkte å se etter, men oppdaget ikke noe spesielt.
Han flyttet blikket tilbake til gutten og bestemte
seg for å holde øye med ham en stund. Kanskje
pleide han å sitte der alene. I så fall ville han snart
bli kjent med en hyggelig dame i femtiårene.
MARG & BEIN 