Kjøtt og blod

1. Kannibalens nye liv

Kannibalen kikket seg om i den nye leiligheten.

Han hadde flyttet langt denne gangen. Enda en

gang hadde han skiftet navn og utseende. Ingen

ville kjenne ham igjen nå. Han var den nye, hyggelige

naboen.

Leiligheten hans var passe stor. Han hadde

skaffet seg fryser og kjøleskap og komfyr. Knivene

lå nye og blanke i skuffen.

Men både kjøleskapet og fryseren var tom. Han

dro gardinene til side og kikket ut på lekeplassen.

Han smilte. Det var mange barn der ute. Gutter og

jenter som lekte og ante fred og ingen fare. Ennå.

Kannibalen hentet kikkerten, og stilte seg i

kjøkkenvinduet halvt skjult bak gardinen. Han ville

se seg ut ett barn denne gangen. Ikke to, som sist.

Det hadde skåret seg like før han skulle slakte dem,

og begge barna unnslapp. Den gangen hadde han

kalt seg Arthur og sett ut som en gammel mann. Nå

var han en kvinne i femtiårene, ikke verst utseende

om han måtte si det selv. Mange års trening hadde

gjort ham til en mester i forkledning. Det var utrolig

hva man kunne få til med klær, sminke og polstring.

Han stilte inn kikkerten. Ett barn ville være mye

enklere å lure enn to. Et ensomt barn, med sløve

foreldre, ville være helt perfekt.

Han så en høy, tynn mann som dyttet ei lita jente

i rød parkdress på huske. Helt uaktuelt, tenkte han

og flyttet kikkerten. Jenta ble antagelig passet på og

fulgt med på hvert sekund, og mannen var heller

ikke interessant. Voksenkjøtt hadde han gått lei av.

Kannibalen lot kikkerten sveipe over hele lekeplassen.

Ei jente på rundt fire–fem satt på kanten av

sandkassa og så ikke ut til å leke med noen. Hun så

sunn og litt rund ut. Hun hadde et lite spann med

sand oppi som hun dekorerte med småstein. Ingen

så ut til å legge merke til henne. Interessant …

Han kunne gå ned dit, sette seg ved siden av

henne, bare småsnakke litt til å begynne med, for

ikke å skremme henne. Barn var utrolig lettlurte,

hun ville snart stole på ham, kanskje bli med ham

opp i leiligheten for å få kaker.

Jenta reiste seg. Kannibalen fulgte med. Hun

løftet det fulle spannet og gikk bort til den nærmeste

benken, hvor det satt ei ung jente og snakket i mobil.

Den lille jenta holdt spannet frem mot henne. Da

ungjenta på benken begynte å late som at hun spiste

av innholdet, lot kannibalen kikkerten seile videre.

Det kunne dessverre virke som om alle lekte med

noen eller hadde en voksen som passet på. Men så,

endelig fikk han øye på noe som kunne bli interessant:

I utkanten av lekeplassen satt det en ensom

gutt på en benk. Kannibalen hadde ikke lagt merke

til ham med det samme. Han satt helt stille, under

et bladløst tre, og kikket opp på naboblokka. Det

var som om han holdt øye med noe der. Kannibalen

forsøkte å se etter, men oppdaget ikke noe spesielt.

Han flyttet blikket tilbake til gutten og bestemte

seg for å holde øye med ham en stund. Kanskje

pleide han å sitte der alene. I så fall ville han snart

bli kjent med en hyggelig dame i femtiårene.

Kjøp boken her

%d bloggers like this: