Frank

1. Karen

Det er en iskald vinterkveld i 1938. Frank har vært sliten og frossen i hele dag, og lengter etter å legge seg. Han holder på å bli forkjølet, og det passer ham veldig dårlig. I morgen er han nødt til å stå tidlig opp og reise for å hente Gerda og den to år gamle sønnen deres som har vært hos Franks svigerforeldre noen dager. Frank mener kona burde holdt seg hjemme og fyrt i kakkelovnen på sånne kalde vinterdager som dette, ikke reke rundt på den måten. Og så til og med på fridagen til tjenestefolket. Det er så lite gjennomtenkt som det kan få blitt. Gerda kan vente seg en god omgang juling når hun kommer hjem i morgen.

Det som irriterer ham om mulig enda mer, er at datteren, Karen, også flyr ute. Hun er femten år og stikker stadig av sted for å møte en gutt fra bygda. Frank har gjentatte ganger nektet henne dette, men hun hører ikke på ham. Ikke engang ørefikene han gir henne hjelper lenger. I kveld har Karen streng beskjed om å være hjemme klokka sju. Han ser irritert på klokka som tikker på stueveggen. Fem på halv ni. Han kjenner hvordan sinnet vokser i ham, slik det alltid gjør når noe går ham imot.

Han vet godt at mange er redde for ham, særlig når han er i dette humøret. Folk i bygda sladrer om ham, men Frank bryr seg lite om det. Det viser bare at de har respekt for ham, og det er bra. Men Karen, hans egen datter, går stadig vekk imot ham, og det gjør ham rasende. Uanstendige jentunge. Hvordan våger hun å fly rundt og gjøre som hun vil? Og så seint som dette, det tar seg bare ikke ut. Hva vil folk i bygda si? At Frank ikke har kontroll på sin egen datter. Han biter tennene så hardt sammen at det gjør vondt i kjevene, og puster tungt. Karen trenger en lærepenge, en skikkelig en, sånn at hun skjønner at hun skal adlyde faren heretter. Og juling hjelper jo ikke lenger.

Han registrerer at det har blitt enda kaldere ute da han kikker ut døra etter Karen en siste gang. Det er ingenting annet enn hvitt landskap og snødrev så langt han kan se. Frank grøsser og lukker døra. Han låser og går ut på kjøkkenet og finner en pilleeske mot smerter og feber. Han tar tre stykker og svelger dem med et stort glass med varm, søt brennevin. Han håper det vil ta knekken på forkjølelsen. Så går han opp til andre etasje og legger seg under dyna. Varmen brer seg i kroppen, og han sovner straks.

 

Neste morgen våkner han idet det holder på å lysne ute. Søvnen slipper taket, og han vet i det samme at han har drømt om Karen. Han har hørt henne rope.

Far! Far!

Drømmen kjennes så virkelig. Sinnet fra i går er borte, og han fylles i stedet med bekymring. Karen …

Han setter seg opp i senga og stikker føttene i tøflene. Hun kom ikke hjem til avtalt tid i går. Har hun kommet seg inn? Han låste jo …

Han går inn på soverommet hennes. Senga er ikke er sovet i. Har hun fremdeles ikke kommet hjem? Eller kanskje hun har krøpet inn gjennom et kjellervindu og vært så kald at hun har lagt seg i stua ved kakkelovnen.

Han finner henne ikke der heller.

”Karen?” roper han. ”Karen?”

Ingen svar. Huset er dødsens stille. Tjenestefolket er fremdeles bortreist.

Frank har en følelse av at noe er fryktelig galt.

Han går ut i gangen og låser opp ytterdøra.

Kulda slår imot ham idet han åpner.

På den iskalde trappa ligger jenta hans. Sammenkrøpet og hjelpeløs i den strenge kulda. Hun er stiv og livløs og blå i ansiktet.

Kjøp boka her