Kannibalen

1. Ninas største skrekk

Nina og Bo var på visning sammen med mamma.

Leiligheten var ny og riktig fin. Ingen hadde bodd

der før. Hele blokka var ny. Det luktet av maling og

tapetlim og nytt treverk.

«Fritt for dette rommet,» ropte Bo og føk inn

på det fi neste soverommet.

Nina ble stående i entreen, midt mellom alle

rommene. Hun følte seg tryggest der. Tanken på

å nærme seg et vindu og se ned fra femte etasje

gjorde henne uvel.

De hadde tatt heisen opp. Hun visste de var

høyt over bakken. Men så lenge hun ikke så ut,

klarte hun å innbille seg at hun var trygt nede på

jorda.

Mamma gikk forbi henne. Hun snakket ivrig med

megleren, en liten dame på høye hæler.

«Du bør bestemme deg raskt,» sa megleren. «Det

er rift om disse leilighetene med tre soverom.»

De gikk inn på stua.

Bo kom fykende ut fra rommet han hadde lagt

beslag på. Han løp forbi Nina og sa: «Kom da,

pysa,» før han løp inn på stua.

Men Nina ble stående.

«For en fantastisk utsikt,» utbrøt mamma der

inne. «Vi kan jo se hele byen herfra!»

«Og fl yplassen!» ropte Bo begeistret.

«Ja, er det ikke fl ott?» sa megleren. «Og så er

det en lekeplass og en felles hage nedenfor her.»

«Hvorfor er det ikke rekkverk på verandaen?»

undret mamma.

«Det kommer i løpet av sommeren,» forsikret

megleren. «Alt er ikke helt ferdig ennå. Det har

blitt noen forsinkelser i leveringen.»

Nina tok noen skritt og kikket nysgjerrig ut på

stua. Vinduene var kjempestore. Og hun så byen

og fl yplassen helt fra der hun sto. Det var fi nt å se

på, men det var vemmelig at ikke verandaen hadde

rekkverk. Verandaen var uhyggelig smal. Det var

som å ha et grusomt, uendelig stup rett utenfor

stuevinduet. Utenfor verandadøra! Nina ble tørr i

munnen av angst

Megleren snudde seg og smilte til henne. «Kom og

se, du også.»

«Hun har høydeskrekk,» forklarte Bo.

Bo var en tolv år gammel pest og plage. Så lenge

Nina kunne huske, hadde han elsket å skremme

henne. Hvis han fi kk snusen i at hun var redd for

noe, gjorde han alt for å skremme henne. Nina var

lettskremt, og Bo var en ertekrok. Noen ganger hatet

hun ham. Det var som om han leste tankene

hennes. Han visste akkurat hva som skulle til for å

gjøre henne redd. Det kom til å bli et mareritt å bo

i denne leiligheten med ham.

«Jeg beklager, men alle de andre store leilighetene

er allerede solgt,» sa megleren og så medlidende

på Nina.

«Fint,» sa Bo og gliste. «Da tar vi denne. Ikke

sant, mamma?»

Mamma la hodet på skakke og så vennlig på

Nina. «Tør du ikke komme hit?»

Nina ristet på hodet.

«Hun bare skaper seg,» sa Bo. «Ikke bry deg om

henne.»

«Vi tar den,» sa mamma. «Jeg skal få fakset

over de nødvendige papirene. Du venner deg fort

til høyden, Nina. Det er jo ikke farlig.»

«Nei, det er helt sikkert,» sa megleren og tok

mamma i hånda. «Det er slett ikke farlig å bo her.»

Det var noe med måten hun sa det på som fi kk dem

alle til å stusse. Det var som om hun forsøkte å

skjule noe. Som om hun måtte betrygge dem.

Moren ba megleren bli med ut på kjøkkenet.

Hun nærmest trakk henne med seg. Det var ikke

meningen Nina og Bo skulle høre samtalen, men

det var veldig lytt i den tomme leiligheten.

«Er det noe vi bør vite?» hørte Nina moren

hviske.

Bo listet seg etter dem og lyttet. Først hørte ikke

Nina hva megleren sa, men så fi kk hun tak i noen

ord: «De fant deler av kroppen i en konteiner.»

Nina så forskrekket på Bo. Han satte fi ngeren

foran munnen og lyttet.

«Hva er det du sier!?» hørte de moren gispe.

Megleren hvisket beroligende:

«Politiet overvåker området – dere kan være

helt trygge.»

Kjøp boken her

%d bloggers like this: