Kannibalen
1. Ninas største skrekk
Nina og Bo var på visning sammen med mamma.
Leiligheten var ny og riktig fin. Ingen hadde bodd
der før. Hele blokka var ny. Det luktet av maling og
tapetlim og nytt treverk.
«Fritt for dette rommet,» ropte Bo og føk inn
på det fi neste soverommet.
Nina ble stående i entreen, midt mellom alle
rommene. Hun følte seg tryggest der. Tanken på
å nærme seg et vindu og se ned fra femte etasje
gjorde henne uvel.
De hadde tatt heisen opp. Hun visste de var
høyt over bakken. Men så lenge hun ikke så ut,
klarte hun å innbille seg at hun var trygt nede på
jorda.
Mamma gikk forbi henne. Hun snakket ivrig med
megleren, en liten dame på høye hæler.
«Du bør bestemme deg raskt,» sa megleren. «Det
er rift om disse leilighetene med tre soverom.»
De gikk inn på stua.
Bo kom fykende ut fra rommet han hadde lagt
beslag på. Han løp forbi Nina og sa: «Kom da,
pysa,» før han løp inn på stua.
Men Nina ble stående.
«For en fantastisk utsikt,» utbrøt mamma der
inne. «Vi kan jo se hele byen herfra!»
«Og fl yplassen!» ropte Bo begeistret.
«Ja, er det ikke fl ott?» sa megleren. «Og så er
det en lekeplass og en felles hage nedenfor her.»
«Hvorfor er det ikke rekkverk på verandaen?»
undret mamma.
«Det kommer i løpet av sommeren,» forsikret
megleren. «Alt er ikke helt ferdig ennå. Det har
blitt noen forsinkelser i leveringen.»
Nina tok noen skritt og kikket nysgjerrig ut på
stua. Vinduene var kjempestore. Og hun så byen
og fl yplassen helt fra der hun sto. Det var fi nt å se
på, men det var vemmelig at ikke verandaen hadde
rekkverk. Verandaen var uhyggelig smal. Det var
som å ha et grusomt, uendelig stup rett utenfor
stuevinduet. Utenfor verandadøra! Nina ble tørr i
munnen av angst
Megleren snudde seg og smilte til henne. «Kom og
se, du også.»
«Hun har høydeskrekk,» forklarte Bo.
Bo var en tolv år gammel pest og plage. Så lenge
Nina kunne huske, hadde han elsket å skremme
henne. Hvis han fi kk snusen i at hun var redd for
noe, gjorde han alt for å skremme henne. Nina var
lettskremt, og Bo var en ertekrok. Noen ganger hatet
hun ham. Det var som om han leste tankene
hennes. Han visste akkurat hva som skulle til for å
gjøre henne redd. Det kom til å bli et mareritt å bo
i denne leiligheten med ham.
«Jeg beklager, men alle de andre store leilighetene
er allerede solgt,» sa megleren og så medlidende
på Nina.
«Fint,» sa Bo og gliste. «Da tar vi denne. Ikke
sant, mamma?»
Mamma la hodet på skakke og så vennlig på
Nina. «Tør du ikke komme hit?»
Nina ristet på hodet.
«Hun bare skaper seg,» sa Bo. «Ikke bry deg om
henne.»
«Vi tar den,» sa mamma. «Jeg skal få fakset
over de nødvendige papirene. Du venner deg fort
til høyden, Nina. Det er jo ikke farlig.»
«Nei, det er helt sikkert,» sa megleren og tok
mamma i hånda. «Det er slett ikke farlig å bo her.»
Det var noe med måten hun sa det på som fi kk dem
alle til å stusse. Det var som om hun forsøkte å
skjule noe. Som om hun måtte betrygge dem.
Moren ba megleren bli med ut på kjøkkenet.
Hun nærmest trakk henne med seg. Det var ikke
meningen Nina og Bo skulle høre samtalen, men
det var veldig lytt i den tomme leiligheten.
«Er det noe vi bør vite?» hørte Nina moren
hviske.
Bo listet seg etter dem og lyttet. Først hørte ikke
Nina hva megleren sa, men så fi kk hun tak i noen
ord: «De fant deler av kroppen i en konteiner.»
Nina så forskrekket på Bo. Han satte fi ngeren
foran munnen og lyttet.
«Hva er det du sier!?» hørte de moren gispe.
Megleren hvisket beroligende:
«Politiet overvåker området – dere kan være
helt trygge.»
MARG & BEIN 