Straffekolonien
BRUNO
Som vanlig hadde Bruno glemt nøkkelen til matheisen.
Han glemte den nesten hver morgen. Men
i dag hadde han ikke lyst til å løpe ned to etasjer
for å hente den. Han visste jo hvordan han skulle
dirke opp en sånn luke og ta ut de tre bæreposene
med mat. Det var dritenkelt. Med skrutrekkeren
på spesialkniven kunne han åpne den på under ett
minutt.
Kanskje tjue sekunder.
Så hvorfor skulle han gidde å anstrenge seg?
Bruno hadde dirket opp dører, luker og vinduer
i årevis. Selv om han bare var 14. Det var han som
hadde trent opp nabogutta Robin og Alex. Men
de tullingene hadde blitt tatt da de brøt seg inn i
kiosken på hjørnet.
Bruno hadde aldri blitt tatt.
Ennå.
Han visste når det var smart å gjøre et sånt stunt
som dette. Og når det var dumt.
Egentlig var det ikke smart i det hele tatt. Likevel
var han bare så fristet til å gjøre det nå. Dette
stedet med sine hundrevis av regler og påbud som
skulle holdes, provoserte ham. På dørene sto det
oppslag som: «IKKE SMELL ELLER BLOKKER
DØRA!» I dusjene sto det: «MAX 4 MINUTTER
DUSJ!» På garderobeskapet: «MÅ IKKE LÅSES!»
I trappeoppgangene: «SNAKK LAVT!» Selv på bestikket
sto det formaninger: «TILHØRER BRUTAL-
TV. IKKE FJERN!»
Slikt gjorde ham gal. Det måtte skje noe. Snart!
Ellers sprakk han. Han trengte en oppgave med mening,
ikke bare dumme regler. Hvis ikke, visste han
at han kom til å jule opp noen eller gå amok.
Han gløttet bort mot den ene langveggen. I
speilglasset så han seg selv – en mager, høy fyr med
piggsveis og et adamseple som stakk påfallende
langt ut. En gang hadde Robin sagt at det så ut som
om Bruno hadde en ekstra nese på halsen. Etter at
Bruno nesten knakk fortenna hans, sluttet Robin å
si sånt.
Nå var det store spørsmålet om hvorvidt kameraene
bak speilglasset var på. Det var grenser for
hvor mye de kunne følge med på alle de seks deltakerne
her i Straffekolonien. Sannsynligvis passet
ingen på eldstemann – Bruno – som hentet mat i
matheisen i tredje etasje.
Han hadde virkelig LYST til å gjøre det.
Han stakk hånda i lomma og dro opp kniven.
Vippet opp den største av de to skrutrekkerne.
Fant det beste stedet å stikke den inn i sprekken
mellom luka og veggen.
Kastet et siste blikk mot speilglasset.
Skal? Skal ikke?
Svelget så adamseplet hans gjorde en salto inni
halsen. Dyttet skrutrekkeren inn i sprekken og
skulle til å bende opp luka, da en høyttalerstemme
spraket to meter fra ham.
«BRUNO!»