Hårete beist

Hårete beistFemten 12-åringer skal på SommerCamp på ei øde øy. De skal blant annet lære masse om edderkopper. En ekspert på de åttebeinte beistene, Mac, skal fortelle dem alt han vet om farlige og giftige edderkopper. Dessverre går noe galt.

Her er kapittel 4 og 5:

4.

«Noen forskere sier at vi i gjennomsnitt spiser fem edderkopper i løpet av livet,» sa Mac og gliste.

De femten elevene i klasserommet grøsset, og Randi sa «Æsj!»

Selv Glenn kunne godt ha sluppet å få vite det. Han hadde blitt interessert i edderkopper en sommer de var på hytta. I kjelleren der fantes det noen digre beist. Først hadde han trodd at de var farlige. Men faren hadde vist ham hvordan han skulle fjerne dem. «Men ikke drep dem,» hadde faren sagt. «Det betyr ulykke.» Glenn, som var adoptert fra Kina, hadde googlet edderkopper med en gang han kom hjem etter ferien. Og hadde oppdaget at i Kina fantes det 3416 edderkopparter. Hvorav bare noen få var giftige. Drømmen hans var å se en virkelige farlig edderkopp. Men sjansen var neppe stor for det her på SommerCamp.

«Dere lurer kanskje på hvordan det skjer? spurte Mac og tvinnet rolig endene på den svarte barten sin.

«Vi vil helst slippe å høre det,» sa Randi. Annika ved siden av henne nikket. Mens Glenn gliste. Han hadde lest så mye om edderkopper at han visste svaret. Men det var skikkelig kult å høre det fra en edderkoppekspert som Mac.

«Den som ikke vil vite mer, bør lukke øra nå,» sa Mac og holdt opp neven. Han telte på fingrene. «For det første havner de i hermetisert mat og males opp til småbiter.»

Det fikk noen av elevene til å holde seg for ørene.

«For det andre,» sa Mac, «gjemmer de seg i maten vi spiser. Du vil garantert finne en edderkopp eller to i grønnsakdisken.»

«Jeg skal aldri mer spise salat!» utbrøt Randi.

«Og for det tredje – og det er i grunnen min favoritt,» sa Mac og tok en liten pause mens tolvåringene snurpet munnene sammen og peip. «Så er det noen av dem som kryper inn i nesa eller munnen vår når vi sover.»

Da gikk Randi ut av klasserommet. Det skjedde så brått at stolen hennes veltet. Det gnisset i den gule kjeledressen hennes mens hun løp ut.

Glenn så seg fornøyd rundt. Riktignok var det sinnsykt ekkelt, men han hadde verken holdt seg for øra eller gitt fra seg det minste pip. Selv den nye kompisen hans, Ronny, var bleik i kinna. Ronny møtte blikket hans og holdt opp en tommel. Men han skalv på fingrene. Glenn følte seg helt konge.

Den andre læreren, Sanne, reiste seg stille og gikk etter Randi. Lærer Mac var kanskje vant til at noen forlot edderkopptimen hans. For han brydde seg ikke, men begynte bare å tegne opp en edderkopp på tavla og fortalte hva de forskjellige delene av edderkoppkroppen het. Hvor lang tråd en edderkopp kunne spinne. Og at verdens største edderkoppart levde i Sør-Amerika og kunne bli opp til 30 cm i diameter.

Sanne kom inn igjen med Randi etter seg. Jenta satte seg og dukket ned i papirene på pulten foran seg. Hun gjorde noen grimaser og unngikk å kikke på tegningene som Mac lagde på tavla. I stedet plukket hun på sømmene på de oransje stripene på armen på kjeledressen.

Nå snudde Mac seg vekk fra tavla og sa, mens han gliste djevelsk: «Men hvorfor skal vi kikke på disse dumme tegningene, når vi kan studere virkelige edderkopper»?

5.

Glenn så forventningsfullt på lærer Mac, som nå tok fram en pappeske som hadde stått bak skrivebordet. Randi gikk ut av klasserommet på nytt. Sanne sukket, men fulgte ikke etter henne denne gangen.

«Jeg kunne ha tatt med meg de vanlige edderkoppene,» sa Mac. «De som lever her til lands. Og selv om det ikke er så mange arter, så er de likevel veldig forskjellige. Noen med lange bein og bitteliten kropp. Andre har ganske store og ovale kropper, med korte bein. Noen likner polerte kuler med nåletynne bein. Andre er hårete og likner de edderkoppene dere ser i skrekkfilmer.»

Han gjorde en liten pause idet han satte pappesken på skrivebordet.

«I stedet fant jeg ut at jeg ville vise dere noen skikkelig sjeldne edderkopper fra samlingen min,» sa Mac, som om det var kronjuveler og gullmynter han snakket om.

«Hmm, dette var visst en av de pappeskene det gikk hardt utover i kollisjonen,» sa Mac og sleit med lokket. Det hadde kilt seg fast, og det var en diger revne i siden på esken.

Mac vrengte forsiktig opp lokket og så fornøyd nedi esken: «Her har jeg de tre giftigste edderkoppene mine. Og da snakker jeg ikke om at du blir dårlig hvis de biter. Jeg snakker om edderkopper med et dødelig bitt.»

Glenn klarte nesten ikke å holde seg på stolen. Endelig skulle han få se et av jordas farligste små monstre! Samtidig var det mer creepy enn han hadde regnet med. Men Glenn likte creepy ting. De andre tolvåringene så ut som om de hadde mest lyst til å følge etter Randi.

«Yes,» mumlet Glenn. Han skjønte at læreren forsto hvor stor edderkopp-fan han var. «Vil du kanskje hjelpe meg?» spurte Mac, og Glenn spratt opp.

Plutselig revnet siden på esken.  Tre glasskasser kom til syne inni der. De minnet om avlange akvarier, men med greiner, bark og løv i stedet for vann.

Mac hadde klistret merkelapper på toppen av hver glasskasse. Nå stirret han forventningsfullt på elevene, mens han forsiktig brettet ned sidene i pappesken og tok opp den første av de tre glasskassene.

«I den første her har jeg en rød edderkopp,» sa Mac og gned seg i hendene. «Det er en hoppende mare,» sa han. «Som dere sikkert har gjettet – den kan hoppe. Se på de beina! Man vet at de klarer minst to meter. Noe som betyr at hvis de får sjansen, kan de hoppe rett opp i fjeset på deg.»

Alle stirret, men det var vanskelig å se noen edderkopp blant alle greinene inni kassa.

«Du er kanskje opprinnelig fra Kina?» Mac snudde seg mot Glenn.

«Jepp, adoptert da jeg var baby,» sa Glenn.

«Da har jeg noe helt spesielt for deg,» sa Mac og pekte på glasskassa i midten. «Dette er en kinesisk fugleedderkopp. Åtte centimeter stor. Trives best i den sørlige delen av Kina, der det er tropisk klima. Meget giftig.»

Glenn bøyde seg ned mot glasskassa. Dette ble enda bedre enn han hadde trodd. Fugleedderkoppene var Kinas giftigste og farligste. Hvis du ble bitt og ikke straks ble behandlet, døde du ganske raskt.

Han lente seg nærmere mot glasset. «Men …,» sa han.

Mac overhørte ham og pekte på den siste glasskassa. «Dette er en av verdens giftigste edderkopper. Den er knallgul og kalles for australsk vandrer. Det utrolige er at oppi kassa her finner vi også en silkesekk med alle babyene dens. Jeg forventer at vi i løpet av dagen eller i morgen skal få se noe som svært få mennesker får oppleve. Vi får se fødselen til massevis av australske edderkoppbarn. Det morsomme er at de ikke er gule i det hele tatt, men svarte. De skifter først farge når de blir større.»

Inni kassa så de noe som minnet om en litt slapp, hvit ballong.

«Denne gjengen her venter bare på en sjanse til å stikke av,» fortsatte han. Det er lenge siden de har sett så mye mat. Hahahaha.»

Men det var bare Mac som syntes var morsomt.

«De kan ikke være veldig store, disse edderkoppene,» sa Glenn og banket lett i glasset til den kinesiske fugleedderkoppen.

«Edderkopper kan krype sammen så de nesten ikke tar noen plass,» sa Mac. «Så det er vel det de har gjort. De ble vel skremt av den kollisjonen min med kaia.»

«Men …,» sa Glenn igjen og kikket på glasskassa med australieren. «Den australske skal være ganske stor. Og den hoppende maren er vel egentlig knallrød. Jeg skjønner ikke …»

«De kommer til å vise seg når de bare roer seg ned,» sa Mac.

Plutselig løsnet to av sidene i den ene glasskassa.

Alle tolvåringene skvatt opp fra plassene sine.

Selv Glenn trakk seg vekk fra skrivebordet.

«Oi,» sa Mac. Og det var et sånt «Oi» som alle skjønte betydde katastrofe.

Men det var Glenn som sa det som alle skjønte: «Det er tre av verdens giftigste edderkopper på frifot her. En av dem med massevis av nyklekkede unger.»

Advertisements
%d bloggers like this: