Skalleknus

1. Leons kapittel: Jakten på merket

Akkurat nå føltes det som verdens dårligste idé. En som burde forblitt akkurat det: Et morsom, men passe elendig innfall som man aldri gjorde noe med. Men neida, Leon bestemte seg for å gjennomføre ideen. Aksel sa aldri rett ut at Leon var f

eig. Men det lå liksom der, imellom alle ordene hans, at Leon alltid var stor i kjeften og aldri gjennomførte noe av det han pratet om.

Denne gangen ville Leon bevise at han var en av de aller tøffeste. Han skulle komme tilbake med det kuleste trofeet noensinne og stoppe kjeften til Aksel en gang for alle.

Likevel angret han nå. Han sto inne i en diger garasje, et slags verksted. Utenfor var det ettermiddag med grå skyer, men garasjen var mørk.  Han hadde ikke turt å skru på lyset, brukte bare lommelyktfunksjonen på mobilen. Det lå masse verktøy og diverse utstyr i store kasser på benken og gulvet. På veggen hang motorsykkelhjul og reservedeler. Litt lenger inn skimtet Leon det han var ute etter.

Det hadde tatt tid å komme seg inn. Først måtte han klatre over et høyt, solid plankegjerde med piggtråd på toppen. Det var så vidt han unngikk nærkontakt med det skarpe piggene. Han hoppet ned på andre siden og ventet noen sekunder i frykt for at en alarm skulle begynne å ule. Da ingenting skjedde løp han over plassen og fant et vindu som sto på gløtt.

Desperado MC hadde bygget klubblokalet som et militært fort. Det var ikke godt å si hvem de fryktet skulle bryte seg inn. For folk flest var dette det siste stedet de ville gå inn frivillig. Det var kanskje derfor motorsykkelgjengen ikke var så nøye med et vindu på gløtt. Uvedkommende ingen adgang, sto det på et stort skilt ved porten. De høye gjerdene var der for at de ville være i fred.

Visstnok drev ikke klubben bare med motorsykkel-mekking. Desperado MC var nemlig klubben de skrev om i avisene og på nettet. Medlemmene hadde alle lange rulleblad hos politiet. På nettet fantes det også en del skriverier om motorsykkeltreffet gjengen skulle på denne helgen. Hvis Leon noen gang skulle ta sjansen på å komme seg inn her, så var det nå. Lokalet ville stå tomt hele lørdagen. Og nå skulle han få tak i tidenes tøffeste trofé: Et ekte Harley Davidson-merke. Stjålet fra en Harley inne hos selveste Desperado MC.

En gang for alle vil Leon ha bevist hvilket dødsrå våghals han var. Ingen ville tørre å kødde med ham etter dette. Alt han trengte nå, var å bende merket av bensintanken på sykkelen.

Han lyste ned på merket med lommelykta. Bokstavene snirklet seg blankt bortover tanken. Helt perfekt! Han fant en skrutrekker i en av verktøykassene og presset den innunder merket.

Idet Leon skulle til å bende, hørte han en svakt dunk. Som om noe ramlet i gulvet. Han frøs til. Lyden kom ikke inne fra verkstedet, men et annet sted i bygget. Leon ble stående og lytte.

Klubblokalet besto av én stor bygning. Leon hadde funnet verkstedet med en gang så han brydde seg ikke med å sjekke resten. Kunne det hende at det likevel var noen her? Han beveget ikke en muskel. Men da han ikke hørte noe på et helt minutt, lirket han forsiktig skrutrekkeren lenger bak merket. Han risikerte å ødelegge lakken, muligens også bulke selve tanken. Det å rappe et Harley Davidson-merke var antakelig det verste man kunne gjøre mot et medlem i en motorsykkelgjeng. Ingen turte å gjøre noe sånt – bortsett fra ham.

Utenfor ventet sikkert Aksel nervøst og utålmodig. Han som hadde vært sikker på at Leon bare var stor i kjeften. Aksel kunne godt få vente litt til.

Merket satt hardt. Han la vekten på skaftet og med et lite smell løsnet det fra tanken.

Det ble noen tydelige riper i lakken. Gjengen kom ikke til å bli blide når de returnerte fra motorsykkeltreffet. Men da skulle han være ute herfra og langt, langt vekk.

Idet han stakk merket i lomma og skulle til å løpe bort til vinduet han hadde krøpet inn av, kjente han på ny en vill dragning sildre gjennom kroppen. Dette var garantert eneste gangen han var inne i klubbhuset til Desperado MC. Tenk å kunne krydre historien med detaljer om lokalene til en av landets verste motorsykkelgjenger. Stemte det at gulvet var dekket av knust glass og det hang bilder fra ville nakenfester på veggen? Visst hadde han tid til en bitteliten sniktitt. Aksel

kunne få stå der ute og trippe nervøst.

Han så mot enden av verkstedet. Det kunne jo hende at døra i enden av rommet var låst. Men det var verdt et forsøk.

Han gikk forsiktig bort og kjente på håndtaket. Døra gled lett opp. Innenfor var taklyset tent i en smal gang. Leon slo av lommelykten på mobilen. Han gikk inn og fortsatte stille gjennom bygget. Snart kom han til et nytt rom. Det stemte som han hadde hørt. De hadde sin egen bar, med skikkelig bardisk, masse flasker og høye og lave stoler. Over baren hang det et stort banner med klubbens emblem. På veggen var det bilder av folk på Harleyer. Men ingen ville festbilder og han så ikke noe tegn til det knuste glasset på gulvet.

I stedet fikk han øye på et stort ølglass med Desperados-logoen på. Han vurderte først å rappe det med seg som suvenir, men han ville aldri verden klare å få det helskinnet over gjerdet og piggtråden.

Han tok opp mobilen og knipset et bilde. Det burde være bevis godt nok. Skulle noen komme til å kalle ham feig igjen, kunne han bare hente opp det fotoet. Se hvor jeg har vært!

Leon snudde og skulle til å gå ut igjen, da han stanset brått og holdt pusten. Han var ikke alene i rommet. For borte ved veggen, bak et bord, oppdaget Leon to bein. Han gikk et skritt nærmere. Beina viste seg å tilhøre en mann i klubbens skinnvest som lå på gulvet i en rar vinkel. Han hadde blod i ansiktet.

Leon kjente redselen skvise ryggmargen.

Han var inne på det farligste stedet han kunne tenke seg. Og nå sto han i samme rom som en død mann.

Kjøp boka her