Dukken
1. Isabell Viktoria
Eva trekker seg tilbake i stolen når oldemor løfter
den gamle dukken opp foran ansiktet hennes. De
krokete fingrene hennes holder varsomt om dukkekroppen.
Den lukter parfyme, av den sorten gamle
damer bruker. Den flaskegrønne dukkekjolen ser ny
og dyr ut. Fløyelen legger seg i myke folder rundt
kroppen dens. De hvite skoene har bitte små grønne
sløyfer som matcher kjolen. Rundt håndleddet har
hun en av oldemors gullringer, det skal antagelig
forestille et armbånd. Det halvlange blonde håret er
nybørstet, men det ser matt og stivt ut. Øynene er
stirrende og intense. Det går kaldt nedover ryggen
på Eva. Det er som om øynene ser tvers igjennom
henne. Hun flytter blikket for å unngå dem.
«Leker du med dukker?» spør hun med et skeivt
flir. «Er du liksom ikke litt for gammel for det?»
Oldemor smiler med lange, gule tenner. Hun
lukter det samme som dukken.
«Det handler ikke om å leke,» sier oldemor.
«Det handler om å ta vare på dukken. Stelle den.
Behandle den pent. Like pent som man gjerne vil bli
behandlet selv.»
Eva gidder ikke å svare.
«Alle fortjener å bli behandlet bra, ikke sant,
Eva?»
Oldemor gransker ansiktet hennes. Det er
ubehagelig. «Behandler du alle bra, Eva? Lillesøsteren
din, er du snill mot henne?»
Når skal den gamle kjerringa gi seg, tenker Eva
og ser på klokka på veggen. Viserne flytter omtrent
ikke på seg. Men oldemor er visst ikke ferdig.
«Jeg vil at du skal tenke deg godt om, Eva. Jeg vil
at du skal tenke over hvordan du behandler andre
mennesker. Særlig Sofia.»
«Ja, ja,» svarer Eva. «Jeg skal være snill.»
Hun er på nippet til å avslutte med en geip, men
skjønner at hun vil få dette fortere overstått hvis hun
lar det være.
Oldemor virker ganske fornøyd med svaret.
«Ellers vil du ikke få det særlig godt selv, skjønner
du, Eva. Og mitt store ønske er at du skal ha det
godt.»
Eva biter tennene sammen og nikker.
«Sånn er det med denne dukken også,» fortsetter
oldemor. «Hvis du behandler den bra, får du det bra
selv.»
«Jeg har sluttet å leke med dukker for lenge
siden,» minner Eva henne om.
«Denne dukken har brakt meg lykke gjennom et
langt liv,» fortsetter oldemor, som om hun ikke har
hørt Evas innvending.
«Jeg hadde det ikke så bra før jeg fikk den. Vi var
fattige og gikk ofte sultne til sengs. Det gamle huset
vi leide var iskaldt og luktet mugg. Mugglukta satte
seg i klærne mine, og andre barn ertet meg for det.
Det var fryktelig. Men fra det øyeblikk jeg fikk denne
dukken, på elleveårsdagen min, snudde alt seg. Det
var helt fantastisk. Foreldrene mine fikk bedre råd, vi
flyttet til et fint og varmt hus, og jeg fikk mange gode
venner. Ja, jeg har omtrent ikke hatt en dårlig dag
siden jeg fikk denne dukken.»
Oldemor bøyer seg litt frem og hvisker lurt og
hemmelighetsfullt: «Jeg har blitt ganske rik også,
som du vet. Jeg tror faktisk det er Isabell Viktoria
som har æren for allt hell og rikdom jeg har hatt i
livet.»
Ja da. Oldemor er rik. Og det har i grunnen vært
det fineste med oldemor, syns Eva. Hun likte godt
å besøke henne da hun bodde i det store huset med
svømmebasseng og to ponnier. Men etter at hun
flyttet til dette pleiehjemmet, har ikke Eva besøkt
henne så ofte. Det er snart et år siden hun så oldemor
sist, men nå driver oldemor og deler ut verdiene
sine til familiemedlemmer, for at de ikke skal krangle
etter at hun er død. Mamma og tante har nettopp
fått en hytte ved sjøen. Onkel har fått en dyr bil, og
kusinene til Eva har fått hvert sitt diamantsmykke.
Teite, lille Sofia har fått en ponni. Eva sitter nå og
lurer på hva hun skal få, men foreløpig har ikke
oldemor snakket om annet enn den stygge, gamle
dukken si.
«Isabell Viktoria!» stønner Eva. «For et teit navn.»
«Det var navnet hennes da jeg fikk henne,» sier
oldemor bestemt.
«Skal jeg få et diamantkjede?» spør Eva utålmodig.
Hun orker ikke å sitte her på dette overmøblerte
sykehjemsrommet og snakke om den stygge,
stirrende dukken lenger. Den kan oldemor dulle
med så mye hun orker når Eva har gått herfra med
smykket sitt, eller hva det nå er for noe dyrt hun
skal få. Diamantsmykkene som kusinene hennes har
fått, er visst verdt flere tusen kroner. Tante mener at
smykkene kommer til å bli fine minner når oldemor
blir borte. Men både Eva og kusinene syns smykkene
er gammeldagse, så de vil selge dem og kjøpe noe
kult for pengene.
«Du skal få noe mye mer verdifullt enn et
smykke, Eva,» sier oldemor høytidelig.
Eva setter seg frem på stolen og sperrer opp
øynene. Nå begynner det å bli interessant.
«Hva da?» vil hun vite. «Feriehuset i Spania?
Huset ditt med svømmebasseng?»
Oldemor rister langsomt på hodet. Rynkene
legger seg tett rundt øynene hennes når hun smiler.
«Si det!» krever Eva. Hun klarer ikke vente lenger.
«Du skal få det beste av alt jeg eier.»
Eva kan nesten ikke tro hva oldemor sitter her og
sier. Hun skal få det beste av alt den rike damen eier.
Det beste! Eva klarer bare ikke å tenke seg hva det er,
men det må være noe helt fantastisk.
«Hva da? Hva da?»
«Lover du å være snill mot andre, og ta veldig
godt vare på det du får?»
«Ja!»
«Skal du være snill mot Sofia også?»
«Ja da! Jeg lover!»
«Da, Eva. Da skal du få hell og lykke og rikdom
for resten av livet.»
Oldemor lukker øynene et øyeblikk før hun
fortsetter høytidelig: «Du skal få … Isabell Viktoria.»
Eva er så sjokkert at hun blir sittende og stirre på
oldemor med dukken. Hun tenker at hun må ha hørt
feil, men oldemor sitter der og rekker henne den
stygge dukken. Det er ingen tvil om at hun mener det.
«Dukken?» hvisker hun endelig.
Oldemor nikker og legger dukken i fanget til Eva.
«Jeg gir deg min aller største skatt. Ta ordentlig
godt vare på henne, og du vil få et rikt og lykkelig
liv.»
Oldemor løfter hånda og legger den på kinnet til
Eva. Eva sitter urørlig med åpen munn.
«Jeg er så glad for å gi deg denne gaven,» hvisker
oldemor med rusten stemme.
MARG & BEIN 