Dukken

1. Isabell Viktoria

Eva trekker seg tilbake i stolen når oldemor løfter

den gamle dukken opp foran ansiktet hennes. De

krokete fingrene hennes holder varsomt om dukkekroppen.

Den lukter parfyme, av den sorten gamle

damer bruker. Den flaskegrønne dukkekjolen ser ny

og dyr ut. Fløyelen legger seg i myke folder rundt

kroppen dens. De hvite skoene har bitte små grønne

sløyfer som matcher kjolen. Rundt håndleddet har

hun en av oldemors gullringer, det skal antagelig

forestille et armbånd. Det halvlange blonde håret er

nybørstet, men det ser matt og stivt ut. Øynene er

stirrende og intense. Det går kaldt nedover ryggen

på Eva. Det er som om øynene ser tvers igjennom

henne. Hun flytter blikket for å unngå dem.

«Leker du med dukker?» spør hun med et skeivt

flir. «Er du liksom ikke litt for gammel for det?»

Oldemor smiler med lange, gule tenner. Hun

lukter det samme som dukken.

«Det handler ikke om å leke,» sier oldemor.

«Det handler om å ta vare på dukken. Stelle den.

Behandle den pent. Like pent som man gjerne vil bli

behandlet selv.»

Eva gidder ikke å svare.

«Alle fortjener å bli behandlet bra, ikke sant,

Eva?»

Oldemor gransker ansiktet hennes. Det er

ubehagelig. «Behandler du alle bra, Eva? Lillesøsteren

din, er du snill mot henne?»

Når skal den gamle kjerringa gi seg, tenker Eva

og ser på klokka på veggen. Viserne flytter omtrent

ikke på seg. Men oldemor er visst ikke ferdig.

«Jeg vil at du skal tenke deg godt om, Eva. Jeg vil

at du skal tenke over hvordan du behandler andre

mennesker. Særlig Sofia.»

«Ja, ja,» svarer Eva. «Jeg skal være snill.»

Hun er på nippet til å avslutte med en geip, men

skjønner at hun vil få dette fortere overstått hvis hun

lar det være.

Oldemor virker ganske fornøyd med svaret.

«Ellers vil du ikke få det særlig godt selv, skjønner

du, Eva. Og mitt store ønske er at du skal ha det

godt.»

Eva biter tennene sammen og nikker.

«Sånn er det med denne dukken også,» fortsetter

oldemor. «Hvis du behandler den bra, får du det bra

selv.»

«Jeg har sluttet å leke med dukker for lenge

siden,» minner Eva henne om.

«Denne dukken har brakt meg lykke gjennom et

langt liv,» fortsetter oldemor, som om hun ikke har

hørt Evas innvending.

«Jeg hadde det ikke så bra før jeg fikk den. Vi var

fattige og gikk ofte sultne til sengs. Det gamle huset

vi leide var iskaldt og luktet mugg. Mugglukta satte

seg i klærne mine, og andre barn ertet meg for det.

Det var fryktelig. Men fra det øyeblikk jeg fikk denne

dukken, på elleveårsdagen min, snudde alt seg. Det

var helt fantastisk. Foreldrene mine fikk bedre råd, vi

flyttet til et fint og varmt hus, og jeg fikk mange gode

venner. Ja, jeg har omtrent ikke hatt en dårlig dag

siden jeg fikk denne dukken.»

Oldemor bøyer seg litt frem og hvisker lurt og

hemmelighetsfullt: «Jeg har blitt ganske rik også,

som du vet. Jeg tror faktisk det er Isabell Viktoria

som har æren for allt hell og rikdom jeg har hatt i

livet.»

Ja da. Oldemor er rik. Og det har i grunnen vært

det fineste med oldemor, syns Eva. Hun likte godt

å besøke henne da hun bodde i det store huset med

svømmebasseng og to ponnier. Men etter at hun

flyttet til dette pleiehjemmet, har ikke Eva besøkt

henne så ofte. Det er snart et år siden hun så oldemor

sist, men nå driver oldemor og deler ut verdiene

sine til familiemedlemmer, for at de ikke skal krangle

etter at hun er død. Mamma og tante har nettopp

fått en hytte ved sjøen. Onkel har fått en dyr bil, og

kusinene til Eva har fått hvert sitt diamantsmykke.

Teite, lille Sofia har fått en ponni. Eva sitter nå og

lurer på hva hun skal få, men foreløpig har ikke

oldemor snakket om annet enn den stygge, gamle

dukken si.

«Isabell Viktoria!» stønner Eva. «For et teit navn.»

«Det var navnet hennes da jeg fikk henne,» sier

oldemor bestemt.

«Skal jeg få et diamantkjede?» spør Eva utålmodig.

Hun orker ikke å sitte her på dette overmøblerte

sykehjemsrommet og snakke om den stygge,

stirrende dukken lenger. Den kan oldemor dulle

med så mye hun orker når Eva har gått herfra med

smykket sitt, eller hva det nå er for noe dyrt hun

skal få. Diamantsmykkene som kusinene hennes har

fått, er visst verdt flere tusen kroner. Tante mener at

smykkene kommer til å bli fine minner når oldemor

blir borte. Men både Eva og kusinene syns smykkene

er gammeldagse, så de vil selge dem og kjøpe noe

kult for pengene.

«Du skal få noe mye mer verdifullt enn et

smykke, Eva,» sier oldemor høytidelig.

Eva setter seg frem på stolen og sperrer opp

øynene. Nå begynner det å bli interessant.

«Hva da?» vil hun vite. «Feriehuset i Spania?

Huset ditt med svømmebasseng?»

Oldemor rister langsomt på hodet. Rynkene

legger seg tett rundt øynene hennes når hun smiler.

«Si det!» krever Eva. Hun klarer ikke vente lenger.

«Du skal få det beste av alt jeg eier.»

Eva kan nesten ikke tro hva oldemor sitter her og

sier. Hun skal få det beste av alt den rike damen eier.

Det beste! Eva klarer bare ikke å tenke seg hva det er,

men det må være noe helt fantastisk.

«Hva da? Hva da?»

«Lover du å være snill mot andre, og ta veldig

godt vare på det du får?»

«Ja!»

«Skal du være snill mot Sofia også?»

«Ja da! Jeg lover!»

«Da, Eva. Da skal du få hell og lykke og rikdom

for resten av livet.»

Oldemor lukker øynene et øyeblikk før hun

fortsetter høytidelig: «Du skal få … Isabell Viktoria.»

Eva er så sjokkert at hun blir sittende og stirre på

oldemor med dukken. Hun tenker at hun må ha hørt

feil, men oldemor sitter der og rekker henne den

stygge dukken. Det er ingen tvil om at hun mener det.

«Dukken?» hvisker hun endelig.

Oldemor nikker og legger dukken i fanget til Eva.

«Jeg gir deg min aller største skatt. Ta ordentlig

godt vare på henne, og du vil få et rikt og lykkelig

liv.»

Oldemor løfter hånda og legger den på kinnet til

Eva. Eva sitter urørlig med åpen munn.

«Jeg er så glad for å gi deg denne gaven,» hvisker

oldemor med rusten stemme.

Kjøp boken her

%d bloggers like this: