Vampyrnatten

Datoen på steinen

Jeg er Joacim. Historien jeg nå skal fortelle hendte en

bekmørk høstnatt for noen år siden. Det var på den

tiden da mesteparten av løvet hadde falt av trærne og

nettene var lange og kalde. Helst vil jeg glemme hele

greia og aldri tenke på det igjen. Men når høstmørket

kommer krypende, som nå, og vinden uler om

hushjørnene, da kommer alt tilbake til meg. Angsten

smyger seg innover i kroppen. Jeg kan nesten kjenne

den råtne lukta av grav og fuktig jord, og jeg gjemmer

meg under lag med tepper for å holde kulda ute. Men

lys må jeg ha. Hele døgnet. Jeg vil aldri være i mørket

igjen. Der føler jeg meg alene og forfulgt. Men jeg var

ikke alene den natta. Jeg var sammen med Christian,

bestekompisen min, og Fanny. Fanny …

Det startet på en måte ved den steinstøtten på

Grimler skole. Det var en god stund etter siste time.

Christian og jeg var de siste elevene i skolegården.

Vi satt med ryggen mot den brede, høye steinen og

bladde i en av Christians tegneserier. Jeg husker det

godt, som om det skulle vært i går. Det var siste utgave

av Cyber Ronin, et av våre favorittblader. Vi visste

at vaktmesteren snart ville dukke opp og be oss forlate

skolegården. Skolen er omringet av et høyt mursteinsgjerde

og en kraftig jernport som låses omhyggelig

hver kveld. Det var skolens grunnlegger, Anton

Grimler, som hadde fått satt opp gjerdet hundre år

tidligere, da den sytten år gamle sønnen hans døde av

en mystisk sykdom. Han hadde satt opp dette ruvende

monumentet og laget en fl ott park rundt, til minne

om sønnen. Gjerdet skulle beskytte parken mot hærverk.

Og dette gjorde Grimler skole til den best beskyttede

skolen i landet. Det hadde aldri skjedd innbrudd,

og det fantes ikke tagging på veggene.

Vi satt på den kalde, mosegrodde steinplata som

dekket bakken foran støtten. Etter en stund reiste

Christian seg for å strekke på beina og få litt varme

tilbake i kroppen. Han leste høyt og overdrevent

høytidelig på inskripsjonen på støtten.

«Min sønn. Hans Grimler.» Han fortsatte å

proklamere datoer for når gutten ble født og når

han døde.

Deretter sjekket han datoen på klokka si. «I

overmorgen er det 30. oktober, og akkurat hundre

år siden typen døde,» sa han.

Det var typisk Christian. Han leste alt han kom

over. Fant han noen setninger, så leste han dem. Jeg

husker at jeg syntes opplysningen var totalt uinteressant.

Jeg skulle bare visst …

«Hei, gutter!» Vaktmesteren vinket med den store

nøkkelringen.

Vi tok sekkene våre og slentret hjemover. Vaktmesteren

låste porten og kjørte av sted i sin gamle

Toyota.

«Tror du det blir noe i morgen?» spurte Christian

og sparket en stein foran seg.

«Hva mener du?» Jeg var ikke helt med.

«På lesevake, vel. Tror du det blir noe kyssing?»

Jeg gliste. «Håper da det.»

Ingen av oss hadde kysset før, og overnattingen

på skolen kunne by på uante muligheter, i hvert

fall i våre livlige guttefantasier. Christian holdt en

knapp på Anna, og jeg håpet å kysse Fanny. Fanny

var uten tvil den peneste jenta på hele skolen.

Det var nok mange som kunne tenke seg å kysse

henne. Men hun hadde aldri vist interesse for noen

av gutta, inkludert meg. Jeg var ikke dummere enn

at jeg forsto at mulighetene mine var ganske dårlige.

Christian hadde antagelig bedre utsikter med

Anna, men det måtte jo være lov å prøve seg. Dessuten

var det ingen annen jente jeg kunne tenke meg

å kysse. Christian visste godt at jeg var interessert

i Fanny, men jeg tror ikke han visste hvor dødelig

forelska jeg var.

Jeg innrømmer at jeg hadde visse forventninger

til denne natta. Vi skulle for det meste være våkne,

og i hovedsak skulle vi lese. Men det skulle også

være disko i gymsalen og nattkino i mediateket.

Hvem visste hva som kunne skje en sånn natt.

Kjøp boken her

%d bloggers like this: