Vampyrnatten
Datoen på steinen
Jeg er Joacim. Historien jeg nå skal fortelle hendte en
bekmørk høstnatt for noen år siden. Det var på den
tiden da mesteparten av løvet hadde falt av trærne og
nettene var lange og kalde. Helst vil jeg glemme hele
greia og aldri tenke på det igjen. Men når høstmørket
kommer krypende, som nå, og vinden uler om
hushjørnene, da kommer alt tilbake til meg. Angsten
smyger seg innover i kroppen. Jeg kan nesten kjenne
den råtne lukta av grav og fuktig jord, og jeg gjemmer
meg under lag med tepper for å holde kulda ute. Men
lys må jeg ha. Hele døgnet. Jeg vil aldri være i mørket
igjen. Der føler jeg meg alene og forfulgt. Men jeg var
ikke alene den natta. Jeg var sammen med Christian,
bestekompisen min, og Fanny. Fanny …
Det startet på en måte ved den steinstøtten på
Grimler skole. Det var en god stund etter siste time.
Christian og jeg var de siste elevene i skolegården.
Vi satt med ryggen mot den brede, høye steinen og
bladde i en av Christians tegneserier. Jeg husker det
godt, som om det skulle vært i går. Det var siste utgave
av Cyber Ronin, et av våre favorittblader. Vi visste
at vaktmesteren snart ville dukke opp og be oss forlate
skolegården. Skolen er omringet av et høyt mursteinsgjerde
og en kraftig jernport som låses omhyggelig
hver kveld. Det var skolens grunnlegger, Anton
Grimler, som hadde fått satt opp gjerdet hundre år
tidligere, da den sytten år gamle sønnen hans døde av
en mystisk sykdom. Han hadde satt opp dette ruvende
monumentet og laget en fl ott park rundt, til minne
om sønnen. Gjerdet skulle beskytte parken mot hærverk.
Og dette gjorde Grimler skole til den best beskyttede
skolen i landet. Det hadde aldri skjedd innbrudd,
og det fantes ikke tagging på veggene.
Vi satt på den kalde, mosegrodde steinplata som
dekket bakken foran støtten. Etter en stund reiste
Christian seg for å strekke på beina og få litt varme
tilbake i kroppen. Han leste høyt og overdrevent
høytidelig på inskripsjonen på støtten.
«Min sønn. Hans Grimler.» Han fortsatte å
proklamere datoer for når gutten ble født og når
han døde.
Deretter sjekket han datoen på klokka si. «I
overmorgen er det 30. oktober, og akkurat hundre
år siden typen døde,» sa han.
Det var typisk Christian. Han leste alt han kom
over. Fant han noen setninger, så leste han dem. Jeg
husker at jeg syntes opplysningen var totalt uinteressant.
Jeg skulle bare visst …
«Hei, gutter!» Vaktmesteren vinket med den store
nøkkelringen.
Vi tok sekkene våre og slentret hjemover. Vaktmesteren
låste porten og kjørte av sted i sin gamle
Toyota.
«Tror du det blir noe i morgen?» spurte Christian
og sparket en stein foran seg.
«Hva mener du?» Jeg var ikke helt med.
«På lesevake, vel. Tror du det blir noe kyssing?»
Jeg gliste. «Håper da det.»
Ingen av oss hadde kysset før, og overnattingen
på skolen kunne by på uante muligheter, i hvert
fall i våre livlige guttefantasier. Christian holdt en
knapp på Anna, og jeg håpet å kysse Fanny. Fanny
var uten tvil den peneste jenta på hele skolen.
Det var nok mange som kunne tenke seg å kysse
henne. Men hun hadde aldri vist interesse for noen
av gutta, inkludert meg. Jeg var ikke dummere enn
at jeg forsto at mulighetene mine var ganske dårlige.
Christian hadde antagelig bedre utsikter med
Anna, men det måtte jo være lov å prøve seg. Dessuten
var det ingen annen jente jeg kunne tenke meg
å kysse. Christian visste godt at jeg var interessert
i Fanny, men jeg tror ikke han visste hvor dødelig
forelska jeg var.
Jeg innrømmer at jeg hadde visse forventninger
til denne natta. Vi skulle for det meste være våkne,
og i hovedsak skulle vi lese. Men det skulle også
være disko i gymsalen og nattkino i mediateket.
Hvem visste hva som kunne skje en sånn natt.
MARG & BEIN 