Den aller ondeste
Han som kommer opp av jorda
Langt under jorda, der lyset aldri når ned, sitter det
en gutt sammenkrøket. Steinveggene rundt ham er
seige av brungjørmet fukt. Den isnende kulda er
som en klo rundt kroppen. Huden i ansiktet ligner
grå pergament og øynene har et rødlig, intenst skjær
rundt pupillene, som en konstant glød. Overarmene
er tynne som røtter, anklene ligner visne greiner.
Likevel oser den lille kroppen av styrke, for det
ulmer en kraft inne i ham, ikke ulikt en vulkan som
går mot et massivt utbrudd. Når han en sjelden
gang beveger seg, er det som han fl yter i noe tykt.
Omgivelsene er svarte som universets siste
utpost. Likevel ser han. Han stirrer rett inn i loddrette
steinvegger. Hadde noen sett ham, ville de kalt
ham apatisk eller kanskje skinndød. Men i dag fornemmer
han noe mer, som om øynene ser noe han
ikke helt klarer å skille fra det intense mørket. Han
beveger seg mer enn på fl ere år, for dette uklare
synet uroer ham. Visst har han vært her nede altfor
lenge, selv om tid ikke eksisterer i dette svarte intet,
han bare vet at tiden har gått, og det altfor sakte.
Men nå, helt uventet og brått, kjennes det som om
han har dårlig tid.
Likevel blir han sittende og se at en hvit larve
kryper over låret hans. Han studerer insektets
seige, buktende bevegelser, før han sakte tar den
opp, skviser den mellom de knoklete fi ngrene,
og putter larvegrøten i munnen. Han svelger og
puster tungt, som om lungene ikke kan få nok av
den fuktige lufta. Igjen hører han pipingen i pusterøret,
den som skjærer i de ømfi ntlige øregangene.
Sakte reiser han seg og smeller en neve inn i den
forhistoriske bergarten. Steinspruten står og det
brer seg en rød hinne på knokene. Det braker et
sted inne i ham. Han har ikke lenger kontroll over
det som nå skjer. De stadige slagene avgir et grovt
og dunkelt ekko i det store hulrommet.
Han ser opp i stupmørket. Det drypper kaldt
i hodet hans fra steintaket langt der oppe. Han
åpner munnen og lar det beige vannet renne inn, og
han kjenner smaken av jord og stein og svovel og
millioner av år. Kreftene sildrer gjennom ham.
Buldringen blir til et brøl som tvinger seg gjennom
halsen. Skriket er så vanvittig øredøvende at
et normalt menneske aldri ville nådd en slik stemmestyrke,
eller vært nede på slike stemmedybder.
Fra taket drysser det små, spisse steiner over ham.
Veggene bevrer, og han fyller lungene på nytt. Det
svir. Det sitrer. Og denne gangen beveger steinveggene
seg sakte, som om de ikke tør stå i veien for
ham lenger. Det faller steinblokker og jordmasser
fra taket. Vannet siver inn fra alle kanter.
Han slutter å skrike like brått som han begynte.
For plutselig ser han det skinne. Det er ikke engang
en lysstråle, bare antydningen til noe gult som siver
gjennom mange lag med mørke. Men han ser det
likevel og kjenner hvordan det skjærer ham i
øynene, som om noen stikker nåler i irisen.
Han er ikke lenger i tvil. Tiden er inne. Noen der
oppe venter på ham. Smerten gir seg sakte, og han
blir fylt av margpinende kulde, den som gjør ham
levende.
Jo, nå kommer han.
MARG & BEIN 