Den aller ondeste

Han som kommer opp av jorda

Langt under jorda, der lyset aldri når ned, sitter det

en gutt sammenkrøket. Steinveggene rundt ham er

seige av brungjørmet fukt. Den isnende kulda er

som en klo rundt kroppen. Huden i ansiktet ligner

grå pergament og øynene har et rødlig, intenst skjær

rundt pupillene, som en konstant glød. Overarmene

er tynne som røtter, anklene ligner visne greiner.

Likevel oser den lille kroppen av styrke, for det

ulmer en kraft inne i ham, ikke ulikt en vulkan som

går mot et massivt utbrudd. Når han en sjelden

gang beveger seg, er det som han fl yter i noe tykt.

Omgivelsene er svarte som universets siste

utpost. Likevel ser han. Han stirrer rett inn i loddrette

steinvegger. Hadde noen sett ham, ville de kalt

ham apatisk eller kanskje skinndød. Men i dag fornemmer

han noe mer, som om øynene ser noe han

ikke helt klarer å skille fra det intense mørket. Han

beveger seg mer enn på fl ere år, for dette uklare

synet uroer ham. Visst har han vært her nede altfor

lenge, selv om tid ikke eksisterer i dette svarte intet,

han bare vet at tiden har gått, og det altfor sakte.

Men nå, helt uventet og brått, kjennes det som om

han har dårlig tid.

Likevel blir han sittende og se at en hvit larve

kryper over låret hans. Han studerer insektets

seige, buktende bevegelser, før han sakte tar den

opp, skviser den mellom de knoklete fi ngrene,

og putter larvegrøten i munnen. Han svelger og

puster tungt, som om lungene ikke kan få nok av

den fuktige lufta. Igjen hører han pipingen i pusterøret,

den som skjærer i de ømfi ntlige øregangene.

Sakte reiser han seg og smeller en neve inn i den

forhistoriske bergarten. Steinspruten står og det

brer seg en rød hinne på knokene. Det braker et

sted inne i ham. Han har ikke lenger kontroll over

det som nå skjer. De stadige slagene avgir et grovt

og dunkelt ekko i det store hulrommet.

Han ser opp i stupmørket. Det drypper kaldt

i hodet hans fra steintaket langt der oppe. Han

åpner munnen og lar det beige vannet renne inn, og

han kjenner smaken av jord og stein og svovel og

millioner av år. Kreftene sildrer gjennom ham.

Buldringen blir til et brøl som tvinger seg gjennom

halsen. Skriket er så vanvittig øredøvende at

et normalt menneske aldri ville nådd en slik stemmestyrke,

eller vært nede på slike stemmedybder.

Fra taket drysser det små, spisse steiner over ham.

Veggene bevrer, og han fyller lungene på nytt. Det

svir. Det sitrer. Og denne gangen beveger steinveggene

seg sakte, som om de ikke tør stå i veien for

ham lenger. Det faller steinblokker og jordmasser

fra taket. Vannet siver inn fra alle kanter.

Han slutter å skrike like brått som han begynte.

For plutselig ser han det skinne. Det er ikke engang

en lysstråle, bare antydningen til noe gult som siver

gjennom mange lag med mørke. Men han ser det

likevel og kjenner hvordan det skjærer ham i

øynene, som om noen stikker nåler i irisen.

Han er ikke lenger i tvil. Tiden er inne. Noen der

oppe venter på ham. Smerten gir seg sakte, og han

blir fylt av margpinende kulde, den som gjør ham

levende.

Jo, nå kommer han.

Kjøp boka her

Advertisements
%d bloggers like this: