Vokteren

Det var så kvalmende hett i klubbhuset at Felix lå rett

bakover i sofaen. Tom og Suze lå ved siden av ham og

peste i varmen. Den eneste som rørte seg, var Mikke.

Han rotet i verktøykassa de hadde stående i hjørnet.

Der hadde de alt de trengte for å gjennomføre en vellykket

jakt, pluss en slåsshanske, kjetting og verktøy.

Klubbhuset var egentlig en loftsbod som ingen i

blokka hadde brukt på flere år. Tom fikk ideen til

at de skulle bruke den som klubbhus. Det var Tom

som hadde funnet på at de skulle ha like hettejakker

også – med logoen til Deathtrap på. Tom hadde døpt

gjengen Night Bandits. Og han hadde skaffet sofaen,

som så ut som om den hadde vært med i en krig.

Suze hadde fikset en saccosekk, som bare trengte litt

gaffateip for ikke å revne. Mikke hadde hengt opp

trofeene de hadde skaffet seg de siste årene, mens de

hadde drevet med suvenirjakt om natta.

Felix var en hardcore heavy metal-fan på elleve

år som alltid gikk med musikk på øret for å stenge

verden ute. Han sa minst mulig, og alle visste at det

var fordi han lespet. Men han var for det første den

beste av dem til å klatre. Og ikke minst til å finne nye

steder der de kunne trenge seg inn og stjele trofeer.

Det hadde hjulpet dem godt den gangen de brøt seg

inn i platestudioet til Riley nede i sentrum og stjal

en gullplate. Og det var Felix som hadde funnet ut

hvor den store bruktbilforretningen til Frettis hadde

et lager av forgylte Mercedes-stjerner.

Når Felix skatet gjennom byen på det svarte brettet

sitt, trodde alle at han bare hadde neste slide eller

kickflip i tankene. Men bak de sotete brilleglassene

studerte Felix i virkeligheten hus etter hus, og spurte

seg selv: «Er det et sted der vi kunne komme oss inn?

Er det noe vi vil ha der inne?»

Nå hadde Felix bare en hullete shorts på seg. Han

hadde kastet hettejakka fra seg i sofaen. Likevel svettet

han. Det måtte være over 30 varmegrader her inne.

Han reiste seg og åpnet vinduet som vendte mot øst.

Herfra så han bare noen få av alle blokkene her i bydelen

Satellitten. De lå på rekke og rad. Her fra tiende

etasje liknet de på byggeklosser. Og bare noen få kvartaler

borte lå det nedlagte industriområdet der STARBAUT

en gang hadde bygd traktorer, hagemaskiner

og båtmotorer. Men det var ti år siden STARBAUT

gikk konkurs og området ble stengt. Industriområdet

var nesten like stort som Satellitten, og mange hadde

snakket om å rive alt og bygge en ny bydel. Men inntil

videre lå den nedlagte fabrikken bak en høy murvegg

med tre porter. Innenfor murene lå det en labyrint av

verksteder, produksjonshaller, kontorbygg og containere.

I nord og sør lå nedkjørslene til det som skulle

være et digert, underjordisk parkeringshus.

Felix snudde ryggen til utsikten og lyttet litt mer

til hva de andre snakket om. «… i kveld må vi gjøre

noe virkelig stort,» sa Tom. «Dere tenker for smått.

Gi meg én god idé.»

Suze svarte impulsivt: «Hva med gateskiltet utenfor

rådhuset?»

«Smått,» avfeide Tom henne.

«Inne på skolen min …» begynte Mikke.

«Smått! Smått! For en drittgjeng dere er,» sa Tom

hånlig. Mikke og Suze, som var tolv og elleve år, rødmet.

«Nattetyvene … Jeg burde ha døpt oss nattnissene.»

«En av s-s-stjernene til T-T-STARBAUT,» sa Felix.

«Stjernene? Hva mener du?» spurte Tom og var

plutselig interessert.

Og Felix fortalte dem om logoen til STARBAUT.

Den var montert opp på det største kontorbygget

inne på området. Der sto det STARBAUT AS med

store bokstaver. Og rundt navnet var det skrudd fast

drøssevis med små blanke stjerner i stål.

«Perfekt!» sa Tom. «Endelig et stunt som ikke

suger!» Han gikk bort til Felix og tittet ut av vinduetog

ned på industriområdet, som nå lå i sommerhalvmørke.

Selv herfra så de at det skinte litt i firmanavnet

og stålstjernene. «De er kanskje 30–40 centimeter store

og sikkert skrudd godt fast. Vi trenger … verktøy …

hansker … tau kanskje.» Han gikk tilbake til verktøykassa

og kikket nedi mens han klødde seg i hodet.

Mens han snakket, pakket Suze raskt en svart

ryggsekk med alt som trengtes. Felix forsto ikke

hvordan hun orket å ha lange bukser og hettejakke

med ei T-skjorte under på en sånn sommernatt. Pluss

Converse-joggeskoa, som hun var så stolt av. Men

Suze så alltid ut som om hun var kald og avkjølt

– rett fra dusjen. Hun minnet om Avril Lavigne og

kjørte halvlangt, knallgult hår med røde tupper.

Felix la merke til at Tom plutselig stivnet til og

løftet hodet. Som om han luktet noe. Det var noe

rovdyraktig ved Tom. Det var ikke bare på grunn av

den stygge tannstillinga og arret i munnviken som ga

ham et skjevt og rart smil. Det var heller ikke fordi

han selv hadde tatovert inn ei rekke med huggtenner

på begge hendene. Det så bare rart ut. Det var noe

med måten han gikk på. Hvor kjapp han var. At en

så at kroppen hans var full av muskler og energi.

Nå gled han fram mot døra så raskt at det nesten

flimret for øynene på Felix. Han reiv den opp, og

dermed ramlet et menneske inn over terskelen.

Kjøp boken her

%d bloggers like this: