Vokteren
Det var så kvalmende hett i klubbhuset at Felix lå rett
bakover i sofaen. Tom og Suze lå ved siden av ham og
peste i varmen. Den eneste som rørte seg, var Mikke.
Han rotet i verktøykassa de hadde stående i hjørnet.
Der hadde de alt de trengte for å gjennomføre en vellykket
jakt, pluss en slåsshanske, kjetting og verktøy.
Klubbhuset var egentlig en loftsbod som ingen i
blokka hadde brukt på flere år. Tom fikk ideen til
at de skulle bruke den som klubbhus. Det var Tom
som hadde funnet på at de skulle ha like hettejakker
også – med logoen til Deathtrap på. Tom hadde døpt
gjengen Night Bandits. Og han hadde skaffet sofaen,
som så ut som om den hadde vært med i en krig.
Suze hadde fikset en saccosekk, som bare trengte litt
gaffateip for ikke å revne. Mikke hadde hengt opp
trofeene de hadde skaffet seg de siste årene, mens de
hadde drevet med suvenirjakt om natta.
Felix var en hardcore heavy metal-fan på elleve
år som alltid gikk med musikk på øret for å stenge
verden ute. Han sa minst mulig, og alle visste at det
var fordi han lespet. Men han var for det første den
beste av dem til å klatre. Og ikke minst til å finne nye
steder der de kunne trenge seg inn og stjele trofeer.
Det hadde hjulpet dem godt den gangen de brøt seg
inn i platestudioet til Riley nede i sentrum og stjal
en gullplate. Og det var Felix som hadde funnet ut
hvor den store bruktbilforretningen til Frettis hadde
et lager av forgylte Mercedes-stjerner.
Når Felix skatet gjennom byen på det svarte brettet
sitt, trodde alle at han bare hadde neste slide eller
kickflip i tankene. Men bak de sotete brilleglassene
studerte Felix i virkeligheten hus etter hus, og spurte
seg selv: «Er det et sted der vi kunne komme oss inn?
Er det noe vi vil ha der inne?»
Nå hadde Felix bare en hullete shorts på seg. Han
hadde kastet hettejakka fra seg i sofaen. Likevel svettet
han. Det måtte være over 30 varmegrader her inne.
Han reiste seg og åpnet vinduet som vendte mot øst.
Herfra så han bare noen få av alle blokkene her i bydelen
Satellitten. De lå på rekke og rad. Her fra tiende
etasje liknet de på byggeklosser. Og bare noen få kvartaler
borte lå det nedlagte industriområdet der STARBAUT
en gang hadde bygd traktorer, hagemaskiner
og båtmotorer. Men det var ti år siden STARBAUT
gikk konkurs og området ble stengt. Industriområdet
var nesten like stort som Satellitten, og mange hadde
snakket om å rive alt og bygge en ny bydel. Men inntil
videre lå den nedlagte fabrikken bak en høy murvegg
med tre porter. Innenfor murene lå det en labyrint av
verksteder, produksjonshaller, kontorbygg og containere.
I nord og sør lå nedkjørslene til det som skulle
være et digert, underjordisk parkeringshus.
Felix snudde ryggen til utsikten og lyttet litt mer
til hva de andre snakket om. «… i kveld må vi gjøre
noe virkelig stort,» sa Tom. «Dere tenker for smått.
Gi meg én god idé.»
Suze svarte impulsivt: «Hva med gateskiltet utenfor
rådhuset?»
«Smått,» avfeide Tom henne.
«Inne på skolen min …» begynte Mikke.
«Smått! Smått! For en drittgjeng dere er,» sa Tom
hånlig. Mikke og Suze, som var tolv og elleve år, rødmet.
«Nattetyvene … Jeg burde ha døpt oss nattnissene.»
«En av s-s-stjernene til T-T-STARBAUT,» sa Felix.
«Stjernene? Hva mener du?» spurte Tom og var
plutselig interessert.
Og Felix fortalte dem om logoen til STARBAUT.
Den var montert opp på det største kontorbygget
inne på området. Der sto det STARBAUT AS med
store bokstaver. Og rundt navnet var det skrudd fast
drøssevis med små blanke stjerner i stål.
«Perfekt!» sa Tom. «Endelig et stunt som ikke
suger!» Han gikk bort til Felix og tittet ut av vinduetog
ned på industriområdet, som nå lå i sommerhalvmørke.
Selv herfra så de at det skinte litt i firmanavnet
og stålstjernene. «De er kanskje 30–40 centimeter store
og sikkert skrudd godt fast. Vi trenger … verktøy …
hansker … tau kanskje.» Han gikk tilbake til verktøykassa
og kikket nedi mens han klødde seg i hodet.
Mens han snakket, pakket Suze raskt en svart
ryggsekk med alt som trengtes. Felix forsto ikke
hvordan hun orket å ha lange bukser og hettejakke
med ei T-skjorte under på en sånn sommernatt. Pluss
Converse-joggeskoa, som hun var så stolt av. Men
Suze så alltid ut som om hun var kald og avkjølt
– rett fra dusjen. Hun minnet om Avril Lavigne og
kjørte halvlangt, knallgult hår med røde tupper.
Felix la merke til at Tom plutselig stivnet til og
løftet hodet. Som om han luktet noe. Det var noe
rovdyraktig ved Tom. Det var ikke bare på grunn av
den stygge tannstillinga og arret i munnviken som ga
ham et skjevt og rart smil. Det var heller ikke fordi
han selv hadde tatovert inn ei rekke med huggtenner
på begge hendene. Det så bare rart ut. Det var noe
med måten han gikk på. Hvor kjapp han var. At en
så at kroppen hans var full av muskler og energi.
Nå gled han fram mot døra så raskt at det nesten
flimret for øynene på Felix. Han reiv den opp, og
dermed ramlet et menneske inn over terskelen.
MARG & BEIN 