Demonene
1. MYSTISKE, RARE TANTE
De to tolvåringene hørte smellet fra bildøra der de
satt ved frokostbordet. Det var mora som dro på
jobb. Faren hadde vært på forretningsreise noen
dager og kom ikke tilbake før i morgen. Så dermed
var de alene hjemme.
Egentlig skulle Patrik og Nadia ha vært på skolen.
Men de fleste av lærerne var dårlige av omgangssyke.
De var hjemme for andre dag på rad.
Akkurat det burde ha vært helt topp hadde det
ikke vært for at de kjedet seg. TV-en streika, så
det ble ingen Disney Channel eller bruk av Wii.
Faren hadde ennå ikke satt opp trampolina og bestekompisene
bodde for langt unna. Og de var for
late til å gidde å kjøre buss en halvtime for å treffe
dem.
Hva kunne et stakkars menneske finne på da?
Alt var døllt, tenkte Patrik.
Det var alltid sånn de første dagene etter at tante
dro av gårde på et nytt jobboppdrag for Guardian
Import & Export. Hun het Asora og var yndlingstanta
deres. Hun hadde vært hjemme i fjorten
dager, men dro av gårde igjen i går. Før det hadde
hun vært utenlands i fire uker på et oppdrag i Asia.
«Noe med fisk,» hadde hun forklart. Noe som var
underlig siden hun holdt på med «Noe med olje»
for bare noen måneder siden.
Tvillingene hadde aldri fått tak i nøyaktig hva
tante jobbet med. Forklaringene hennes var like
mange som de gangene de hadde spurt henne. Hun
kalte seg prosjektleder, styrer, administrator, manager,
adm. dir. og en hel haug andre voksentitler.
Nadia var sikker på at tante var hemmelig agent
og at Guardian Import & Export var CIA. Mens
Patrik trodde at hun drev med forskning som hun
ikke kunne fortelle andre om. Han så henne for
seg mens hun pønsket ut verdens smarteste oppfinnelse
– noe med roboter eller mobiltelefoner?
Bortsett fra at han visste at tante hadde null peiling
på tekniske greier. Og hemmelig agent? Glem
det! Tante var litt hjulbeint og peste bare hun gikk
opp trappa til tredje etasje, hvor hun hadde rommet
sitt ved siden av loftsbodene. Hun var ikke
noe agentmateriale.
Men tante var mye annet. Tante var den som
fant på de sprø tingene som de kjedelige foreldrene
deres aldri ville ha tenkt seg. Hvem andre kunne
finne på at de skulle ha en matkonkurranse hvor
det gjaldt å sette sammen de særeste kombinasjoner
av pålegg på ei brødskive? Hvem andre kunne
lure dem med på å plassere digre steiner, veibommer
eller søppelkasser utenfor dørene til folk og så
ringe på og stikke av?
For tvillingene hadde det gått sport i å forsøke å
lure tante. Men som regel gjennomskuet hun dem.
Det var som om hun alltid visste på forhånd hva
de skulle finne på. «Typisk hemmelig agent!» sa
Nadia da tante avslørte at de hadde byttet ut hudkremen
hennes med tannpasta. «Nesten telepati,»
mumlet Patrik da tante ikke lot seg lure av at han
hadde hatt masse chili i bringebærsmoothien hennes.
Begge to var enige om at det var noe mystisk
med tante. Bare så synd hver gang hun måtte dra.
Tvillingene satt ved frokostbordet. Nei, de hang
over frokostbordet! De kjedet seg allerede – selv
om klokka bare var ni. Det var umulig å skjønne
hvordan de skulle få brukt opp dagen. Patrik strøk
det lange håret vekk fra øynene, strakte seg, og
kikket ut av vinduet som vendte ut mot oppkjørselen,
som om det kunne få bilen til tante til å dukke
opp.
Men det var ingen bil der, selvsagt.
Han snudde seg mot søster Nadia. Og tenkte
som vanlig at det var utrolig at de var tvillinger.
Han visste at det var forskjell på eneggede og toeggede
tvillinger. De eneggede var selvsagt kliss
like hverandre. Mens toeggede, sånn som han og
Nadia, kunne være litt forskjellige. Men likevel!
Søsteren hans var lubben, liten og svarthåret og
sint og modig. Mens han var høy, mager, blond,
rolig og omtenksom. Og kanskje ikke fullt så modig,
hvis han skulle være ærlig.
De rettet seg opp igjen og heiv innpå juice og
brødskiver.
«Spille på dataen?» spurte Nadia.
«Næh,» svarte han. «Badminton?»
«Tulling!» svarte hun. «Diabolokonkurranse?»
«Dust!» svarte han. «Hva med strand?»
«Ja, hva med den?» svarte hun spydig, selv om
det var solskinn og varmt. En typisk dag for timer
på stranda. Hvis det ikke hadde vært for at det akkurat
i dag ikke var noe som var moro.
«Hvis vi ikke finner på noe kult snart, så henger
jeg meg,» sa Patrik og så seg selv henge død og
slapp fra bjelken på loftet.
Da fikk Nadia ideen. «Vi går inn på rommet til
tante og snoker. Tipper at vi kan avsløre noen av
hemmelighetene hennes.»
«Nei, du veit innmari godt hva hun mener om
det! Hun har sagt tre tusen ganger at det er forbudt,
» sa Patrik og hørte at han snakket som en
kjedelig og overforsiktig bestefar.
Tante Asoras soverom var det eneste tante ikke
delte med dem. Det var «privat område,» som hun
kalte det. Døra var stengt med hengelås og tante
hadde bedt dem innstendig om de vennligst kunne
la være å rote der inne. Hun påsto at hun ikke
hadde flere hemmeligheter enn du kunne legge på
ei teskje. Så det ville ikke være veldig spennende,
uansett. Det lille som var, var helt private greier.
«Bullshit,» svarte Nadia og reiste seg. «Hun får
ikke greie på det likevel. Jeg er en mester når det
gjelder å dirke opp låser.»
Patrik prøvde å holde henne igjen der hun løp
mot trappa opp til annen etasje, hvor stigen opp til
loftet befant seg.
Nadia fniste, hoppet unna og stakk av gårde.
«Dumme nek!» mumlet Patrik og bestemte seg
for å blåse i hva hun fant på der oppe. Han fant et
tegneserieblad under bordet som han ikke hadde
lest. Den om super-agenten Karshak som slåss mot
monstre fra underverdenen.
Han hadde kanskje kommet halvveis da Nadia
ropte: «Nå har jeg dirket opp hengelåsen på døra
hennes.»
«Dumme dumme,» sa han til seg selv og leste i
stedet hvordan Karshak dro til et grønt slimuhyre
så det ble smadret til gørregrøt.
Idet han bladde om, hørte han Nadia rope: «Oi!»
Det var noe med stemmen hennes som fikk ham
til å slippe tegneserien og løpe opp de to etasjene.
MARG & BEIN 